Da er neste prosjekt også satt i gang. Jeg fant en flott oppskrift på nettet, fikk hjelp av ei venninne og så var første steg tatt. Innsurra i gaffatape utenpå ei gammel skjorte. Ser unektelig litt morsomt ut, kunne nesten stilt opp i spelet på Stiklestad i den rustningen der.
Ei gammel lampe ble flott fot å henge den på, gamle utslitte puter ble gjenbrukt til fyll, så nå blir det spennende å begynne å lage mønster og se hva jeg får ut av dette. Men det må jo være midt i blinken å ha en egen skredderbyste som er en tro kopi av den klærne skal passe til.
Jeg er av den typen Øystein Sunde synger om: “Kjekt å ha”, så jeg har liggende stoffer og gamle klær i mengder, som jeg tror det er mulig å få no nytt ut av. Så sjansen for å gå tom og bli arbeidsledig med det første er heller liten.
Men etter hvert skal det bli fart på symaskinen igjen, den har hatt rolige dager lenge nå, i motsetning til eieren.
Neste vår skal mitt andre barnebarn konfirmeres, og han har ønsket seg bunad. Det betyr at jeg har startet jobben med å lage bunad og byggkønnhosun er allerede ferdig strikket.
Neste på lista er linninger til skjorta, og de er jeg også godt i gang med.
Men en konfirmant er ikke alltid ferdig utvokst, så det blir spennende å se om vi kan lage en som kan vare i noen år. Jeg sier vi, for jeg må ha litt bistand til måling, klipping og ellers gode råd. Jeg har tidligere sydd flere herrebunader, men da sammen med min nå avdøde tante. Eller som hun sa “du syr, jeg bruker kjeft og knappenåler”. En utrolig god samarbeidsform og gode stunder jeg fortsatt savner. Men denne gangen skal jeg altså hente bistand hos en annen tante og ei kusine som har jobba med bunadsøm i en årrekke.
Det er vel muligens noe som ligger til slekta for tanta til min far var den første læremesteren min når deg gjaldt søm. Hun bodde ikke så langt fra skolen, så det hendte ikke så sjelden at jeg gjorde en stopp hos henne og sydde litt etter at skoledagen var over. Jeg sydde skjørt, bluser, topper og ikke minst slengbukser. Da jeg ble eldre sydde jeg en god del klær til barna, jeg fikk nemlig symaskin av onkelen min da jeg gifta meg i 1973, og den lever i beste velgående fortsatt. Det må en vel kunne kalle kvalitet.
Sommeren har kommet, og det er stort sett bare å nyte livet i fulle drag. Men også i slike vakre omgivelser går livet sin gang og noen trekker sitt siste åndedrett. Denne gangen en gammel far, bestefar og oldefar som har levd et godt og innholdsrikt liv i over 90 år, men for de som blir igjen er savnet og sorgen likevel et faktum. Uansett hvordan vi snur og vender på det, så vil sorgen være der, men også mange og fine minner, små og store øyeblikk.
Noen mener det er feil å samles til “etegilde” etter den seremonielle seansen. Jeg synes det er en fin ting å kunne samles til minnesamvær, men hvorfor har vi gått vekk fra den gamle tradisjonen med gravøl, der de som kom hadde med seg sending. Det er vel det vi i dag kaller spleiselag.
Vi har i mange år arrangert grillfest, der gjestene tar med seg egen mat og drikke og vi kan nyte samværet uten at noen blir ruinert av å skulle dekke alle kostnadene. For meg er det samværet og den fine anledningen til å treffe familie og venner som er hovedingrediensen. Også ellers i vår stressende hverdag så har vi ikke tid til å besøke hverandre, i alle fall ikke uten å være invitert. Jeg er oppvokst på landet, der gikk vi til hverandre uten at vi måtte ha fått invitasjon eller måtte avtale time. Det er noe jeg fortsatt har vanskelig for å respektere og sikkert enda vanskeligere nå som jeg får enda bedre tid og anledning til å ta meg en tur på besøk.
Jeg sitter og tenker at den dagen det er min tur til å trekke mitt siste åndedrett, da ønsker jeg at de som føler for det skal få lov til å sørge men ikke for lenge, jeg ønsker kremasjon, men minnesamværet ønsker jeg at mine venner og etterlatte kan feire som et ekte gammeldags gravøl, gjerne med fest og dans. Livet går videre, så hvorfor dvele ved fortiden som er over? så derfor ønsker jeg heller ikke at noen skal være forpliktet til å ha et gravsted de må passe på, få dårlig samvittighet for at blomstene tørker eller ikke får planta i tide. Spre asken i vår skjønne natur, det er mitt ønske.
I dag var dagen da jeg for første gang skulle være med på turen Jentene på kyststien. Jeg var med på Grethe Waitz-løpet flere år, og dette er jo noe av samme opplegg, bortsett fra at i dag avslutta vi med reker.
Vi var to stk som satte kursen mot Stavern på morrakvisten. Da vi kom dit var vi litt i villrede om hvor vi skulle parkere, men etter hvert fant vi god plass, og kom oss til torvet for å “sjekke inn”.
Etter en time, først i insjekkingskø, deretter i dokø, så var vi i gang. I et aldeles utrolig flott vær tilbakela vi den ene kilometeren etter den andre, det var varmt, men med en liten bris var det bare helt fantastisk.
Vi måtte stoppe opp litt for å ta bilder, og så måtte vi jo spise medbrakt niste.
Turen fortsatte i flotte omgivelser, og selv om det ble litt køgåing her også, var det bare å nyte turen til fulle.
Ja da er jeg igang og ferien over, første dagen som pensjonist er gjennomført. Foreløpig er ikke kalenderen fylt opp med rutiner, men så er jeg vel heller ingen rutinejeger. Jeg er nok mer av de som liker forandring, ønsker ikke at hver dag skal være lik den foregående, og nå som jeg er min egen sjef og kan gjøre som jeg vil blir det nok heller ingen 9 til 4 plan på meg.
Første dag var en kjempeflott varm sommerdag med den gode duften av syrin i lufta. Noe som bare er til å nyte, med ei spennende bok og en god kopp te.
Nå er jeg av det slaget som fort blir litt rastløs, så jeg starta med å sette over en kjele med kjøtt til koking, det skulle bli lapskaus. Etter å ha skrelt og delt opp alle grønnsakene så hadde jeg vannblemme på pekefingeren, tydelig at dette ikke var no jeg gjør ofte.
10 liter nydelig lapskaus. Det er godt å ha i frysen, bare tine opp og ferdig til bruk. Innimellom ble det litt lesing og sol, litt klesvask, og så tok jeg også ei lita økt med å rive av tapet på soveromsveggene. Vi hadde en liten luring på besøk som skulle ha en liten blund i senga til bestefar, men da han våkna og ingen kom og henta han fant han ut at det var en løs sprekk i tapeten, og dermed var det plutselig borte et stykke av tapeten. Det var egentlig veldig greit, for jeg har nevnt at det er på tide med litt fornyelse, og nå kom unnskyldningen helt som bestilt. Fortsatt ikke helt ferdig, men egentlig er det vel noe som passer bedre å holde på med når det er innevær. Lurer litt på om jeg kunne fått en lignende unnskyldning for å bytte ut kjøkkenet jeg?
Tone og jeg starta turen fra Bjørkedokk, og derfra gikk det oppover, oppover og oppover. Men etter ca 4 kilometer kom vi opp på første toppen som var Solbergvarden, og fant en utrolig flott utsikt. Jeg så nesten helt hjem, men ikke helt, og i motsatt retning lå Drammen med elva og fjorden. Et kjempeflott vær, og når vi først var oppe kunne vi sette oss ned og nyte utsikten med et eple, da var vi klare for neste etappe.
Neste topp var Lokkeråsen, og dit kom vi lett som bare det, det var ikke så mye stigning selv om vi nå var kommet opp på 607 moh. En skulle vel tro at utsikten ble bedre jo høyere opp en kom, men det var ikke det.
Og så starta nedturen, det var ikke like bratt ned som opp, og heldigvis for det.
Men det var vått, så selv med gode sko ble jeg litt klam på føttene. Mye regn hadde ikke klart å tørke opp, ei heller ved disse steinene hvor området kasse Aslakkene.
Dessverre gikk Polarklokka mi tom for strøm, så jeg måtte avslutte målingene et stykke før vi var tilbake til bilen og utgangspunktet. Men at vi gikk 13 – 14 km trur jeg nok det ble. og det er ei god treningsøkt. Når neste post på programmet er sommeravslutningen på swingklubbens onsdagsdans, så blir det vel en svingom eller fler i kveld også. Men det blir nok ikke tilsvarende runde i morra.
Ja nå er jeg i ferd med å planlegge min nye “jobb” som pensjonist. Tenk å få være sin egen leder, ha ansvar for all jobbing og organisering helt på egen hånd. Nå er vel ikke det så kjempestor forandring fra tidligere, med unntak av det siste året i arbeidslivet da. Etter at jeg ble virksomhetsoverdratt til en driftsorganisasjon uten at noen av mine arbeidsoppgaver ble overført, var det rimelig frustrerende å forholde seg til en hverdag som minna meg mest om mine aller første år i arbeidslivet, der en skulle lære alt nytt helt fra bunnen. Etter et langt arbeidsliv hadde jeg faktisk forventa at jeg satt med en del kompetanse og kunnskap som var verdt å utnytte som en ressurs, men i stedet følte jeg at jeg var en belastning, en utakknemlig ansatt, noe som ikke passa inn, i såfall måtte jeg tilpasse meg en situasjon som ikke vær i nærheten av mine kvalifikasjoner og interesser. Når jeg ikke var tilfreds med en pålagt start helt på bar bakke i en alder av 61, så valgte jeg heller å gjøre den omstarten til noe positivt for meg selv og velge det jeg har lyst til å gjøre. Det er mange tanker som har vært i sving i denne prosessen, og det er også en del for meg helt uforståelige argumenter, som gjør at jeg er utrolig lykkelig over å være fri fra den organisasjonen.
Jeg har en bakgrunn fra Televerket/Telenor, nemlig prosessen fra verk til AS. Jeg jobba som organisasjonssekretær i en av fagforeningene og var i dialog med ledere og ansatte over det ganske land. Noen følte seg nok utilpass i den endringsprosessen også, men der fikk alle som ble fratatt arbeidsoppgavene gitt nye muligheter både i form av utdanning og eller hjelp til å skaffe annen jobb. Personalledelse kalles det, og det må jeg vel si var rimelig fraværende i den prosessen jeg var en del av for et år siden.
Men nå er jeg min egen personalleder, for en befrielse.
To biler, 7 personer på tur oppover Sigdal for å gå turen opp til Madonnaen med barnet. Første biten var nesten autostrada, pukka flott sti, men det lå fortsatt litt snø.
Noen hadde blitt veldig vant med “sommeren” i lavlandet og dro i joggesko, de optimistiske, men et par hadde fjellstøvler og forble tørre og varme på føttene hele turen.
Naturen er vakker når den bader seg i solskinn, men veiene vi kjører på er ikke like mye å skryte av, hverken i sol eller regn. I går skulle jeg hente min mor og kjøre henne til min søster hvor hun skal feirer pinse og 17. mai sammen med barnebarna på Nesodden. Første etappe består av en etappe på grusvei mellom Nævra og Letmolia, en fylkesvei de jobba hardt med for et par år siden, men resultatet ble vel ikke noe å rope veldig høyt hurra for, den er fortsatt best egnet som rallyløype selv om den er merka som fylkesvei på kartet. Kan jo også ta med at jeg flere ganger har møtt eller kommet etter utenlandske trailere på den strekningen, grunnen er at den kommer opp som korteste alternativ mellom Oslo og Bergen gps`n, og når en trailer først har klart å komme seg inn på den veien kommer den ikke ut igjen før i andre enden.
Men jeg har lenge lurt på en ting. Miljøvern, skal ikke det være ting som tar vare på miljøet? Når detta er korteste veien mellom Oslo og Bergen, hvorfor blir ikke den da utbedra og tilgjengeliggjort slik at trafikken kan velge den korteste veien, det vil være en vinn vinn situasjon for alle, det vil spare miljøet da korteste veien vil kreve mindre drivstoff per kjøretøy fra Oslo til Bergen, og det betyr vel miljøvern, eller?
Hvorfor må alle veier legges innom alle tettsteder? Er det ikke bedre at det blir laget avkjøringer for de som skal til et sted som ikke befinner seg etter hovedveien, det er vel det som er gjort med motorveiene og de større veiene nedover i Europa.
Så kan vi ta en titt på enda en etappe på denne turen, nemlig Oslofjord-tunellen. Det kan umulig være korteste strekningen først å kjøre helt i bunn under Oslofjorden, og deretter opp igjen på andre sida, miljøvennlig? Ei bru over vil vel ikke bli så høy og så bratt at det vil være plagsomt med større kjøretøy som enten tar fyr eller stopper opp i de bratte ned eller oppstigningene. Det så jeg nemlig eksempel på da jeg reiste hjem. Da sto det en buss i bunnen av tunellen, tydelig at den hadde stoppa for forran sto en bergingsbil med alle gule blinkende lys på og bak en annen buss med varselblinkingen på. Trafikken mot Drøbak var stanset før de kom inn i tunellen og køen nådde langt på yttersida neste tunell. Jeg kjører ikke der så ofte, ca 1 gang i året eller så, og det er faktisk 2. gang jeg opplever stopp i tunellen.
Jeg har i mange år hatt en del prinsipper og leveregler, men med årene viser det seg at en må krype til korset og endre litt på holdninger og meninger, selv om det kan gjøre litt vondt. Jeg har for eksempel uttalt følgene, «Fysisk utskeielse skjer kun på dansegulvet». Det gjør det jo fortsatt, men ikke kun der. Kroppen krever at jeg har tatt tak i meg selv og beveger meg litt mer ute i det fri også. Alternativet hadde nok vært at jeg ble sittende i en stol og ikke orke å gjøre noe etter hvert. Det kan gjøre litt vondt, en blir sliten, svett og varm, men så gjør det så godt etterpå. Og om en da sliter seg oppover, oppover og oppover i bratta, får en i tillegg en utrolig god opplevelse når en kan stå der på toppen og bare nyte utsikten.
Høyt opp til toppen der, men vi kom opp, og for en utsikt vi hadde i det flotte været.
