Siden jeg la ut noe på sida mi her. Det tyder på at pensjonister bare blir travlere og travlere, eller kanskje vi bruker så mye lenger tid på det vi gjør?
Skulle jo egentlig tro at en hadde bedre tid når pandemien herja og ingen kunne ut og leva livet, men sånn har det tydeligvis ikke vært for meg. Det er om å gjøre å utnytte tiden best mulig, så jeg abonnerer på storytel og hører lydbøker mens jeg syr, strikker, kjører vedmaskin eller kjører bil, og de siste bøkene jeg har hørt på er Erika Fatland, Sovjetistan og Grensen i tillegg til Min krig med Putin av Bill Browder.
Et lite innblikk i den verden som nå går til krig mot naboland, men som absolutt ikke er første. Det er vel en besettelse av å ønske seg mer makt, men hva er vitsen med det? Er det et ønske om å ha flest mulig å “tråkke på”?
Jeg er i alle fall glad jeg ikke skjønner hva som skjer i hodet på Putin, for hadde jeg det, ja så hadde jeg vel vært like forrykt selv. Når hele verden mener du har gjort en gedigen tabbe ved å angripe, da har du vel levd i en eventyrverden litt for lenge.
Etter å ha lest (hørt på) Minkrig med Putin, sitter jeg igjen med en ekkel følelse. Er det så lett å få mennesker til å bryte alle lover og regler ved bruk av penger (korupsjon)? Men det er det tydeligvis. Hadde du og jeg latt oss friste av no lignende?
I jobben som it-ansvalig fikk jeg en gang tilbud om å bli med på ski-arrangement i utlandet, fra en leverandør av datatjenester vi brukte. Jeg takka nei, men sa jeg heller ville ha kostnaden til turen trukket fra på regninga for den avtalen vi hadde.
Det kan jeg jo angre på i dag, med tanke på den behandlinga jeg fikk før jeg slutta, men det er en annen historie.
Det var veldig mange som leste innlegget om bemanningsreduksjon i omsorgsboligene. Det gjorde også lokalavisa, som nå ønsker å lage en sak på det. Det har derfor blitt en runde på om det er flere pårørende som er bekymra for disse endringene og som vil stille seg bak de spørsmålene vi gjerne vil ha svar på.
Det er mulig de kan spare litt på betjeningen ved å la de mest rørlige bidra med med for eksempel rydding og oppvask på fellesrommet. Men de må nok ha noen som er med og setter de i gang. Men å fjerne den sosiale settingen rundt matserveringen ser jeg på som lite gjennomtenkt og en veldig dårlig løsning for de det gjelder. Det å ha faste tider å gå til, sitte sammen med de andre og få det felleskapet dette gir, det tror jeg gjør at både matlyst og humør blir mye bedre.
Det vil selvfølgelig også bety at det ernæringsmessig vil forringes om de skal spise brødskive med ost 3 ganger om dagen. Det lar seg ikke gjøre å ha et bugnende kjøleskap med så store variasjoner når hver enkelt skal sørge for egen, mat kun til seg selv. Hvordan vil et regnestykke der, la oss si 10 personer skal kjøpe sin egen mat hver for seg, ha hjelp til å handle maten og noen også hjelp til å huske å spise maten, kontra felles innkjøp, hjelp ett sted, en gang for alle. De har et kjøkken som lager maten til sykehjemsbeboerne, de har sågar fått pris for «Gylne måltidsøyeblikk», om de lager mat til 10 – 15 stk ekstra krever vel ikke så enorme ressursene?
Jeg fikk innkalling til informasjonsmøte i omsorgsboligen der min mor har bodd i leilighet snart et halvt år. Der har de bemanning slik at de kan få hjelp til det de måtte ha behov for, men også ha sitt eget lille hjem.
Mamma er 93 år men utrolig sprek og lettvin til beins, men aldersdemensen har meldt sin annkomst. Da hun bodde hjemme kjeda hun seg mye, for hver gang jeg var innom så hadde hun ikke verken sett eller hørt fra noen på evigheter, selv om det kunne ha vært folk innom bare en halv time tidligere. Hun sov en del på dagen, og var våken på natta, så det snudde litt rundt på døgnet. Hun glemte å spise, stelle seg og vaske. Hun fikk hjelp med medisiner, og etter hvert hjemmehjelp, men like fult var det ingen innom.
Derfor var det så betryggende når hun fikk leilighet der det var folk som så etter og hjalp til med det som surra seg. Der får de alle måltidene (etter eget valg) servert i fellesrom, og har en sosial setting som gir både bedre matlyst og et godt fellesskap.
Men så kom det altså innkalling til informasjonsmøte om at kommunen hadde fattet vedtak om at bemanningen skulle fjernes. Det var opplyst at både ordfører og rådmann skulle være tilstede sammen med helse- og omsorgssjefen, men begge toppene glimret med sitt fravær. Den informasjonen vi fikk på det som skulle være et infomøte er under enhver kritikk. Alt var basert på synsing og antagelser. Og grunnen til endringene er selvfølgelig økonomisk innsparing.
Vi fikk vite at bemanningen som nå er i omsorgboligene skulle flyttes inn på sykehjemmet og erstatte stillinger der som pt blir dekket med vikarer. Det skal da medføre at de slipper å benytte vikarer.
Hjelpen beboerne i omsorgsleilighetene trenger er jo en lovpålagt tjeneste, så der skal de isteden bruke hjemmetjenesten til å utføre den hjelpen den enkelte trenger. De vil ikke lenger få felles måltider og må derfor selv sørge for innkjøp av mat. Middag kan de få kjøpt i sykehjemmets kantine, men da må de gå inn på sykehjemmet. Noen er i stand til det, andre ikke, men de aller fleste må enten ha hjelp til å forflytte seg eller bli minnet på at de skal gå. Om noen er så dårlige at de ikke kan klare seg med den hjelpen hjemmetjenesten kan tilby, må da flytte inn på sykehjemmet (der det allerede er fullt).
Jeg var derfor interessert i å få svar på hvilke konsekvensvurderinger som var lagt til grunn. Hvilke summer det var snakk om at de mente å kunne spare, og hva en ny organisasjon ville koste.
Klientellet skiftet så fort der at det var helt umulig å forutsi noe, fikk vi til svar. Det eneste tallet som ble nevnt var at en sykehjemsplass koster ca 1 million pr år.
Skal denne kabalen gå opp i reduserte kostnader må det vel bety at hjemmetjenesten sitter og dingler med beina og venter på oppdrag det da? Det tror jeg faktisk ikke, så hvor de skal hente tid til å måtte gå inn og hjelpe hver enkelt med matlaging og innkjøp isteden for at dette fortsatt blir utført for alle i felleskap er meg ubegripelig.
Vi har derfor skrevet brev til kommunen der vi ber om å få dokumentasjonen som ligger til grunn for at denne omleggingen skal lønne seg, både økonomisk og til beste for beborerne.
Mamma har i alle fall ikke blitt dårligere etter at hun kom dit. Jeg har ikke en eneste gang hørt klage på at hun kjeder seg og hun får den maten hun trenger så hun ser mye bedre ut nå enn før hun flyttet. Hukommelsen kommer nok ikke tilbake, men den har nok ikke blitt vesentlig dårligere den heller.
Det snakkes og skrives så mye om at husdyrene forurenser så mye med utslipp av klimagassen metan fra drøvtyggere, sauer, geiter og griser som promper og skiter.
Men da lurer jeg på; hva gjør alle innbyggerne/menneskene? Vi slipper også ut metan hver eneste dag, og om vi ikke skal spise kjøtt, men etter noen´s mening, spise mer som en ku, ja da vil vel metanutslippet hos disse bli enda større enn hos oss kjøttetere. Det er vel ikke mange steder her i landet der det er samlet så stor fortetting av husdyr at det totale utslippet kan nå opp til det som skjer i byer som Oslo, Bergen eller Trondheim?
Jeg leste forøvrig et innlegg. Hva skal vi spise, Une Aina Bastholm? Den er absolutt lesverdig og slutten var jo også litt til ettertanke. Sitat “Kunnskap om hva verdens fineste maskineri daglig har behov for av næringsstoffer, får du ikke av en bachelorgrad i statsvitenskap og en mastergrad i internasjonal politikk.
Ja hva en pensjonist kan mene da er vel tvilsomt, men å forske på ting har jeg inntrykk av at er å kunne underbygge en ide om noe, og det må jo være ganske spennende tenker jeg.
Det har vært lenge mellom hvert innlegg her nå, og det blir nok ikke hver dag heretter heller. Men finner jeg gode argumenter i min forskning så skal jeg nok få ned et innlegg eller to 🙂
5. mars feira Bingen bygdekvinnelag 70-årsjubileum. 10 av de totalt 15 medlemmene deltok i tillegg til at vi fikk besøk fra fylkesstyret.
Alle hadde med selg mat, noen hadde spekemat, andre fisk, eggerøre, salat, karbonader, potetsalat, aspic kabaret, kylling, ost, kjeks og selvfølgelig kake til kaffen.
Det var sang og opplesing og selvfølgelig mye trivelig prat.
Veldig fornøyd med kvelden, borsett fra at jeg måtte hive innpå smertestillende for å holde ut. Jeg skal ikke utbrodere hva denne forkjølelsen eller influenda, eller hva det nå er, plager meg med. Men føler meg langt fra bra ihvetfall.
Hehe, ja i disse juletider går det vist litt rundt for både den ene og den andre.
Jeg fikk følgende melding på telefonen, men jeg synes det var merkelig at jeg skulle kjøre 3 mil hver vei for å hente pakken. Jeg sjekka først lenken og fant ut at jeg kunne endre utleveringssted, men da kosta det 59 kroner. Jeg ringte derfor til kundeservice hos PostNord for å høre. Der fikk jeg spørsmål om pakkeidentitet eller hva han kalte det, men på lenken fant jeg kun en strekkode uten no siffer, så da kunne ikke han hjelpe meg. Når jeg da lurte på hvorfor jeg måtte betale for at de hadde gjort en feil fikk jeg til svar at det var så fullt på utleveringsstedene at da måtte de sende til et annet sted i nærheten.
For å slippe mer irritasjon så satte jeg meg i bilen og satte kursen mot Prestfoss. Der hadde de selvfølgelig reagert på pakken som tydelig var merket med adresse KIWI Åmot, men siden det er postnord som sender ut hentemeldinger så fikk ikke de gjort noe med det, med mindre jeg tok kontakt med de og ba de om å sende den dit den skulle, men det burde jo postnord sin kundeservice ha opplyst meg om, når jeg hadde snakket med de, fikk jeg beskjed om der.
Så nå er pakken hentet og vel i hus, men postnord fikk ikke veldig mye skryt på tilbakemeldinga de ba om etter kontakten med kundeservice.
Det er iallefall det jeg har hørt. Men i høst kom det brev fra Posten om at vi måtte flytte postkassa vår til felles stativ med naboen. Det som vanligvis kommer i postkassa er papiravisa, i tillegg til et brev i ny og ne, men stort sett er det bare reklame. Når postkassa ble satt opp på fellesstativ ble det derfor satt på klistremerke med reklame uønsket.
Men siden posten ikke kjører ut post på lørdager, er det et annet selskap som sørger for utkjøring av avisa på lørdager. Da fant gubben ut at han ville beholde postkassa på uthuset, for det selskapet hadde jo ikke bedt oss om å flytte postkassa. Og det stemte. På lørdager får vi avisa i postkassa på uthuset.
Men det som er morsomt er at enkelte dager blir “den gamle” postkassa fylt opp med reklame, mens resten av posten blir lagt i kassa på fellesstativ. Posten har altså bedt oss flytte postkassa, men kjører likevel over jordet og inn i gården for å levere reklame, og legger igjen avisa og evt. brev i kassa på samlestativet.
Hvorfor ber de oss da om å flytte postkassa når de likevel kjører til vår gamle for å lever reklame? Noen som forstår det? Jeg gjør det ikke, men så har jeg jo bare gammeldags sundt bondevett og jeg da.
Hørte på et innslag på God morgen Norge om pelsdyroppdrett. Siri Martinsen, som er leder i dyrevernorganisasjonen Noah, sier der at det må forbys oppdrett av pelsdyr, det er ingen som ønsker å benytte pels, ei heller moteindustrien. Så hvorfor må vi da forby det?
Min logiske sans tilsier at om ingen ønsker å bruke pels, ja da skulle en ikke tro at det var no problem. Uten avsetning på pels vil det være veldig dumt å fortsette med produksjon tenker jeg. Men så lenge staten subsidierer denne type produksjon blir det jo litt feil, så den bør selvfølgelig kuttes.
Jeg har begynt å lese boken av Åsne Seierstad, nærmer meg vel snart halvveis, men det er så begredelig lesing at jeg ikke veit om jeg gidder fortsette. Jeg blir bare frustrert og oppgitt over at noe kan fordreie tankene til folk så enormt. Det er i alle fall ikke merkelig at det blir krig i verden, men det er det vel i all hovedsak religionen som har forårsaka. Har du ikke den riktige troen, nei da er du ikke verdt no.
Jeg forstår heller ikke hvorfor de som påberoper seg å være “fredelige” muslimer absolutt må ikle seg hijab eller andre kleskoder for å vise verden hva de tror? Hva er hensikten? Er ikke tro noe den enkelte kan ha privat for seg selv? Eller er de muslimske kvinnene så redd menn at de må gjemme seg? Dersom de har kommet hit og er interessert i å bli her, så bør de også være mottakelige for å følge norske vaner og skikker. På meg virker det som ren provokasjon.
Disse to søstrene har jo reist fra Norge, og det er helt greit for meg. Men jeg må ærlig innrømme at jeg er ikke veldig glad for at miljøer som dissa to jentene har blitt “fanga” av finnes her i landet.
Når vi hører om at flyktninger som har rømt fra krig og elendighet, og har fått opphold i Norge, og så reiser tilbake, enten på ferie eller som disse søstrene, tilbake til krig og ufred. Eller de sender sine barn til hjemlandet for å gå på islamskole. Er det da grunnlag for å la de bli her?
På grunn av strengere begrensninger og krav til de som skal bli her i landet, er det vel ikke fult så attraktivt å komme hit lenger. Men hva med alle de som har kommet og får avslag, og som rømmer fra mottak? Hvor blir de av, og hva lever de av?
I boka står det om at guttene gifter seg med jenter, og så når de har “brukt de” så blir de skilt med et pennestrøk. Slik jeg har oppfattet det er det jo disse klesplaggene som skal dekke kvinnene for ikke å friste mannen. Ja, hva er det med muslimske menn tenker jeg?
Jeg har i alle fall lagt boka på vent, så får jeg se om jeg fortsetter seinere.
Jeg hørte om ei mor med mann og tre barn som mista jobben sin. Først ble det et vikariat, men det tar jo som kjent slutt. Tilbudet var derfor å jobbe 2 timer pr dag 2 dager i uka som ekstrahjelp. Når en skal kjøre 3 mil hver vei (der det ikke finnes kollektiv transport) sier det seg selv at du bruker opp lønna på å kjøre til og fra med så kort arbeidstid. Så kommer det tilbud om kveldsjobb fra 15:00 til 22:00, torsdag, fredag, lørdag og søndag hver uke. Det er samme veien å kjøre, dessuten er ikke mannen hjemme fra jobb før 17:00, så henting i barnehage blir derfor et problem.
Er det lov å pålegge en å jobb hver helg? Det blir iallefall ikke mye familieliv ut av det.
Tilbud nr 3 var et to ukers vikariat i fellesferien, når både skole og barnehage var stengt, og en mann som ikke hadde fellesferie. Skulle barna være hjemme alene da? Det var det, da var det slutt på de arbeidsledighetspengene og en mindre i arbeidsledighetskø, men fortsatt ingen jobb.
De to siste tilbudene minner vel mer om jobb for skoleelever enn no fast varig jobb som NAV burde tilby arbeidsledige.
Dette er ikke det eneste tilfelle jeg har hørt om, så jeg undrer litt på om det er for at de selv skal ha en jobb, eller som jeg i min enfoldighet håper og tror, at de skal være der for å hjelpe.
Det er ingen som bare kan stikke innom NAV lenger, nei der er døra låst og en må bestille time, det er heller ikke mulig å få tak i noen pr telefon bortsett fra et felles sentralbord. Det er mulig de på denne måten klarer å få redusert arbeidsledighetstallene, men da er vel noe helt fundamentalt galt tenker jeg, eller er det jeg som er helt på ville veier?
