VI møttes i dag, starta med omvisning på Aass bryggeri.
Superflink guide, høy og klar stemme så vi fikk med oss hva han sa.
Klar for å entre lokalene
Denne er foreløpig ikke kommet i butikken, men flotte bokser eller hva?
Den gamle typen er altså fortastt i salg.
Tappeavdelingaen.
Etterpå ble det smaksprøver
og tilbehør 
før vi fikk en bedre middag. Denne likte jeg.
Takk for en bra gjennomført kveld på Aass bryggeri.
Skulle gjerne ha skrevet oftere her, men tida flyr bare fra meg om dagen. Jeg har gjort ferdig et strikkeprosjekt som mitt eldste barnebarn skrev på ønskelista. Det vil si at nå har jeg fullført 4 av 5 ønsker som kom føre jul.
Det siste ønske er et par votter, så det får blir til høsten.
Nå er jeg i ferd med å brodere linninger til en Flesbergstakk. Resten av antrekket skal være ferdig nese vår når jenta skal konfirmeres.
I Pinsen har vi vært på hyttetur på Dagali, eller som vi likte å kalle det, treningsleir. Vi er en gjeng som har anskaffa el-sykkler, og i fjord sommer kjørte vi til Andøya. Der leide vi et hus som vi hadde som utgangspunkt.
I år skal vi til Dannmark, nærmere bestemt Gilleleje, der vi også har leid oss hus som vi skal ha som utgangspunkt for våre sykkelturer. Men for å få litt erfaring på sykkelsetet etter en lang vinter, var vi altså samla på hytta til ett av parrene som er med i gjengen.
Klikk på bilde eller lenka under for å se og høre.
Første 17. mai uten masse stress og dårlig tid på morran. Jeg har slutta i korpset, noen fant nemlig ut at det skulle være brassband, og siden jeg spiller sax så er ikke det med i besetningen til brassband. Derfor ble min korpskarriere avslutta sist høst. Det er litt leit, for synes jo at det er gøy å spille, men det var også en grunn nr. 2. Når notene er så kjappe og vanskelige at fingrene ikke følger med så blir det bare irriterende. Det synes også min kjære, så han fulgte etter.
Så i år fulgte vi 17. mai-feiringa på TV, fra sofaen, helt til etter at det meste var unnagjort på skolene. Da dro vi til et arrangement som Bygdekvinnelaget sammen med to andre lokale foreninger har tradisjon for å avholde 17. maifeiring på idrettsbanen fra 17:00 og et par timer. Siden det ikke er skole i bygda og elva deler den mellom to kommuner, er det viktig å ha noen slike samlingspunkter.
Det ble redningen i år, for der fikk vi med oss en tredjeperson, og så ble det spilling 17. mai i år også.
Men siden jeg har fått litt dilla på å lage sanger med AI, så har jeg laget en her
og den har jeg lagt inn egen stemme som AI har bearbeida og teksten er på ekte dialekt.
Ja nå er det lenge siden sist, og mye vann har rent i havet siden den gang. Det har kommet no nytt på datafronten de siste årene, nemlig kunstig intelligens. Skummelt på mange måter, men veldig artig på andre. For min del starta det for for snart et år siden da jeg. Vi var på tur til Andøya, og med så mange timer i passasjersetet er det greit å ha noe å finne på. Da var det bilder det gikk i.
Men nå i vår skulle enda et barnebarn konfirmeres. Tidligere har jeg laget mimrefilm, sammensatt av gamle bilder og videoklipp, og lagt på musikk. Siden det nå var mulig å lage egen musikk ble det løsningen denne gangen. Men det ga mersmak, så jeg har laget den ene sangen etter den andre.
Siden jeg jobber på setra om sommeren, var det jo artig å lage litt reklame, så da ble det Grøset-video og der er det jo så flotte turmuligheter så da ble det et par forslag til tur i fjellet også
Jeg ga meg ikke der, jeg har laget flere sanger
Jeg laget en sang om mitt opphold i storbyen, og en om det å se tilbake på livet.
Og så ble det en med noen pauli ord.
Bare ikke her på bloggen. Da tar jeg en liten oppsummering her og nå
.
Hele tiden blir det snakket om å redde naturen, og at havet blir fylt opp av plast. Ja det stemmer, men hvorfor gjør vi da ingen ting med det?
En ting som har irritert meg i det siste er korkene på kartongene, både på melk og jus, og i tillegg har de nå festa korken til kartongen. Men hva er hensikten? Det blir vel ikke mindre plast av den grunn?
Hvorfor kan vi ikke få tilbake de gamle kartongene der vi bretta ut toppen uten å forbruke plast?
Det er vanskelig for oss forbrukere å redusere plastforbruket når produsentene skal pakke inn og utstyre alskens med plast.
Ta et lite steg i riktig miljøvernretning og fjern plastkorken på kartongene.
Vi trenger ikke plastkork på kartongene!
Ja for nå har jeg faktisk blitt skikkelig pensjonist og kan kjøre på honørbilett.
Det sies at pensjonister er de som har det aller travlest. Ja kanskje det? Jeg har i alle fall ikke hatt tid til å kjede meg i de 5 åra jeg har levd som førtidspensjonist. Selv om det har vært korona og lite sosialt å være med på så har jammen tiden gått det siste året også.
Det aller beste med å være pensjonist er jo at en kan gjøre akkurat det en har lyst til, og med motto om at jeg ikke veit hva jeg kan før jeg har prøvd, ja så har jeg tatt på meg noen oppdrag med bunadsaker, litt reparasjoner og litt nytt. Bytting av linninger på skjorter som har blitt for korte, bytte rygg og for i en vest, samt sette i knapper i en herrebunad og nye stakker og liv. Jeg har hekla seler til Flesbergstakken og strikka et par strømper til en Sigdal herrebunad jeg skal sy seinere.
Jeg har vært i vedaskogen med motorsag, kjørt vedmaskin og fylt opp 1000 litere med ved, jeg har bistått med å rydde plass til å sette opp skigard, jeg har vært med å legge drenering langs jordet, vært med på å sette opp forskaling. Jeg har prøvd meg med perler og jeg har strikka en hel del.
Jeg er med i bygdekvinnelaget, og har to år bak meg som styremedlem og web-ansvarlig i tidligere fylke, nå distriktsstyret i Buskerud. Siste året har det som alle andre steder vært ganske lite aktivitet i frivillige organisasjoner, men vi har etter hvert blitt ganske gode på digitale møter. Årets årsmøte ble derfor gjennomført på Zoom, og der ble jeg valgt til ny leder.
Jeg har frem til påske sørga for at de to minste barnebarna kom seg på skolebussen om morran, jeg har gått turer med vennegjengen og jeg har vært litt innom slektsgranskinga. Men å skrive blogg har det ikke blitt så veldig mye av.
Vi har så vidt vært i gang med korpsøving og spilling i vår. 17. mai i øs pøs regnvær,
men nå har sommeren kommet, og vi hadde sommeravslutning med en liten utekonsert i går.
Sommer, ja det betyr sommerjobb, og jeg har fått jobb som seterbudeie i år også. Snart reiser jeg opp til Grøset seter, til dyra og forhåpentligvis alle besøkende som kommer for å oppleve seteratmosfæren og spise en god porsjon kortreist rømmegrøt. Der blir kuene melket, melka blir separert, fløten blir syrna til rømme og rømmen blir brukt til å lage rømmegrøt eller kinna til smør, og det kan nytes på stedet. Du er hjertelig velkommen.
Men først skal mamma og jeg en tur på besøk til søster mi i Lillesand.
Jeg ønsker dere alle en riktig god sommer.
Det er ikke mye igjen nå
Men det går unna her
Og så blir det så bra når det får tørka og klart til bruk til vinteren.
Ønsker alle en fin fredag.
Før jeg starta min pensjonisttilværelse hadde jeg selvfølgelig et yrkesaktivt liv. Og jeg fant igjen en liten artighet da jeg så i no gamle album, for på slutten av 1980 gikk jeg på Kongsberg Ingeniørhøgskole (KIH) på et spesialopplegg som dengang Televerket hadde lagt opp.
Jeg hadde fått meg jobb i resepsjonen på Televerkets EDB-tjeneste (TET), men hadde allerede da jeg jobba på 018 hørt om at det gikk en gjeng fra Televerket på et opplegg på KIH, så da jeg kom til TET, huka jeg tak i opplæringslederen og stilte noen spørsmål om dette opplegget.
Jo jeg måtte selvfølgelig søke, men fikk vel litt følelsen av at jeg som jobba i resepsjonen hadde vel ikke no særlig der å gjøre.
Men jeg søkte og siden det denne gangen skulle være ren kvinneklasse for å øke kvinneandelen i EDB-miljøet, så ble alle søkerne invitert til å delta på opptaksprøven.
Det var min mulighet. Testen besto av “norsk stil”, vi skulle skrive om et tema, så fikk vi en A4-side med engelsk tekst som skulle oversettes til norsk og så var det hovedoppgaven som besto av en logisk test.
Jeg klarte kravene.
Men av de som tok testen var det kun litt mindre enn halvparten som klarte den, og det var et par for få til å fylle de 20 plassene som var kjøpt på KIH. Dessuten var det et par av de som hadde greid det som trakk seg, så dermed ble det satt i gang en offensiv for å skaffe flere deltakere.
I resepsjonen jobba jeg sammen med ei som hadde begynt litt før meg, og som jeg lurte på om ikke skulle melde seg til å ta opptaksprøven. Da det ble spørsmål om hva den logiske testen gikk ut på, sa jeg at jeg sammenligna den med en litt vrien strikkeoppskrift. Og siden min kollega var god på strikking var jeg rimelig sikker på at hun ville fikse biffen.
Men min sammenligning med strikking hadde kommet opplæringslederen for øre, så en dag jeg havna ved samme bord som han i kantina, ser han strengt på meg og sier. “Å sammenligne den opptaksprøva med strikkeoppskrift er en hån mot den akademiske stand”.
“Det er sikkert fordi du ikke kan strikke”, svarte jeg.
Min kollega klarte prøva og vi starta begge på skolebenken.
Et av fagene var selvfølgelig programering, og vi forsto ganske raskt at den logiske testen var en test på tankegang og logikk ved programering. Men siden jeg hadde kobla det opp mot strikking så fikk jeg med meg ei i klassen som jeg delte hybel med, så vi satte oss ned og skreiv et lite program.
Programmet fikk min kollega som utfordring for å løse, og resultatet ble dette.
Og en slik fikk opplæringslederen overrakt som bevis.
