Tone og jeg starta turen fra Bjørkedokk, og derfra gikk det oppover, oppover og oppover. Men etter ca 4 kilometer kom vi opp på første toppen som var Solbergvarden, og fant en utrolig flott utsikt. Jeg så nesten helt hjem, men ikke helt, og i motsatt retning lå Drammen med elva og fjorden. Et kjempeflott vær, og når vi først var oppe kunne vi sette oss ned og nyte utsikten med et eple, da var vi klare for neste etappe.
Neste topp var Lokkeråsen, og dit kom vi lett som bare det, det var ikke så mye stigning selv om vi nå var kommet opp på 607 moh. En skulle vel tro at utsikten ble bedre jo høyere opp en kom, men det var ikke det.
Og så starta nedturen, det var ikke like bratt ned som opp, og heldigvis for det.
Men det var vått, så selv med gode sko ble jeg litt klam på føttene. Mye regn hadde ikke klart å tørke opp, ei heller ved disse steinene hvor området kasse Aslakkene.
Dessverre gikk Polarklokka mi tom for strøm, så jeg måtte avslutte målingene et stykke før vi var tilbake til bilen og utgangspunktet. Men at vi gikk 13 – 14 km trur jeg nok det ble. og det er ei god treningsøkt. Når neste post på programmet er sommeravslutningen på swingklubbens onsdagsdans, så blir det vel en svingom eller fler i kveld også. Men det blir nok ikke tilsvarende runde i morra.
Ja nå er jeg i ferd med å planlegge min nye “jobb” som pensjonist. Tenk å få være sin egen leder, ha ansvar for all jobbing og organisering helt på egen hånd. Nå er vel ikke det så kjempestor forandring fra tidligere, med unntak av det siste året i arbeidslivet da. Etter at jeg ble virksomhetsoverdratt til en driftsorganisasjon uten at noen av mine arbeidsoppgaver ble overført, var det rimelig frustrerende å forholde seg til en hverdag som minna meg mest om mine aller første år i arbeidslivet, der en skulle lære alt nytt helt fra bunnen. Etter et langt arbeidsliv hadde jeg faktisk forventa at jeg satt med en del kompetanse og kunnskap som var verdt å utnytte som en ressurs, men i stedet følte jeg at jeg var en belastning, en utakknemlig ansatt, noe som ikke passa inn, i såfall måtte jeg tilpasse meg en situasjon som ikke vær i nærheten av mine kvalifikasjoner og interesser. Når jeg ikke var tilfreds med en pålagt start helt på bar bakke i en alder av 61, så valgte jeg heller å gjøre den omstarten til noe positivt for meg selv og velge det jeg har lyst til å gjøre. Det er mange tanker som har vært i sving i denne prosessen, og det er også en del for meg helt uforståelige argumenter, som gjør at jeg er utrolig lykkelig over å være fri fra den organisasjonen.
Jeg har en bakgrunn fra Televerket/Telenor, nemlig prosessen fra verk til AS. Jeg jobba som organisasjonssekretær i en av fagforeningene og var i dialog med ledere og ansatte over det ganske land. Noen følte seg nok utilpass i den endringsprosessen også, men der fikk alle som ble fratatt arbeidsoppgavene gitt nye muligheter både i form av utdanning og eller hjelp til å skaffe annen jobb. Personalledelse kalles det, og det må jeg vel si var rimelig fraværende i den prosessen jeg var en del av for et år siden.
Men nå er jeg min egen personalleder, for en befrielse.
To biler, 7 personer på tur oppover Sigdal for å gå turen opp til Madonnaen med barnet. Første biten var nesten autostrada, pukka flott sti, men det lå fortsatt litt snø.
Noen hadde blitt veldig vant med “sommeren” i lavlandet og dro i joggesko, de optimistiske, men et par hadde fjellstøvler og forble tørre og varme på føttene hele turen.
Naturen er vakker når den bader seg i solskinn, men veiene vi kjører på er ikke like mye å skryte av, hverken i sol eller regn. I går skulle jeg hente min mor og kjøre henne til min søster hvor hun skal feirer pinse og 17. mai sammen med barnebarna på Nesodden. Første etappe består av en etappe på grusvei mellom Nævra og Letmolia, en fylkesvei de jobba hardt med for et par år siden, men resultatet ble vel ikke noe å rope veldig høyt hurra for, den er fortsatt best egnet som rallyløype selv om den er merka som fylkesvei på kartet. Kan jo også ta med at jeg flere ganger har møtt eller kommet etter utenlandske trailere på den strekningen, grunnen er at den kommer opp som korteste alternativ mellom Oslo og Bergen gps`n, og når en trailer først har klart å komme seg inn på den veien kommer den ikke ut igjen før i andre enden.
Men jeg har lenge lurt på en ting. Miljøvern, skal ikke det være ting som tar vare på miljøet? Når detta er korteste veien mellom Oslo og Bergen, hvorfor blir ikke den da utbedra og tilgjengeliggjort slik at trafikken kan velge den korteste veien, det vil være en vinn vinn situasjon for alle, det vil spare miljøet da korteste veien vil kreve mindre drivstoff per kjøretøy fra Oslo til Bergen, og det betyr vel miljøvern, eller?
Hvorfor må alle veier legges innom alle tettsteder? Er det ikke bedre at det blir laget avkjøringer for de som skal til et sted som ikke befinner seg etter hovedveien, det er vel det som er gjort med motorveiene og de større veiene nedover i Europa.
Så kan vi ta en titt på enda en etappe på denne turen, nemlig Oslofjord-tunellen. Det kan umulig være korteste strekningen først å kjøre helt i bunn under Oslofjorden, og deretter opp igjen på andre sida, miljøvennlig? Ei bru over vil vel ikke bli så høy og så bratt at det vil være plagsomt med større kjøretøy som enten tar fyr eller stopper opp i de bratte ned eller oppstigningene. Det så jeg nemlig eksempel på da jeg reiste hjem. Da sto det en buss i bunnen av tunellen, tydelig at den hadde stoppa for forran sto en bergingsbil med alle gule blinkende lys på og bak en annen buss med varselblinkingen på. Trafikken mot Drøbak var stanset før de kom inn i tunellen og køen nådde langt på yttersida neste tunell. Jeg kjører ikke der så ofte, ca 1 gang i året eller så, og det er faktisk 2. gang jeg opplever stopp i tunellen.
Jeg har i mange år hatt en del prinsipper og leveregler, men med årene viser det seg at en må krype til korset og endre litt på holdninger og meninger, selv om det kan gjøre litt vondt. Jeg har for eksempel uttalt følgene, «Fysisk utskeielse skjer kun på dansegulvet». Det gjør det jo fortsatt, men ikke kun der. Kroppen krever at jeg har tatt tak i meg selv og beveger meg litt mer ute i det fri også. Alternativet hadde nok vært at jeg ble sittende i en stol og ikke orke å gjøre noe etter hvert. Det kan gjøre litt vondt, en blir sliten, svett og varm, men så gjør det så godt etterpå. Og om en da sliter seg oppover, oppover og oppover i bratta, får en i tillegg en utrolig god opplevelse når en kan stå der på toppen og bare nyte utsikten.
Høyt opp til toppen der, men vi kom opp, og for en utsikt vi hadde i det flotte været.
Det kalles vist det når en har kommet opp i en alder av 60+ og har muligens vært der en stund? Vi må prøve å reparere eller holde vedlike, og på mandag gjorde jeg begge deler. Først var det ny krone på ei tann, så hvit og fin at du store verden. Men det koster. Det har jeg lurt litt på, nemlig kostnadene ved tannhelse. Om en røyker, drikker eller gjør andre ting som skader kroppen så kan vi få reparert den (om det lar seg gjøre) innenfor det norske helsevesen ved å betale en fast egenandel. Hvorfor må vi da dekke alle utgifter selv hos tannlegen, om vi da ikke har en sykdom slik som jeg. Men det morsomme er at heller ikke det blir dekket med mindre det trekkes noen tenner. Når jeg fikk behandling for de bakteriene som forårsaker at tennene løsner, beinet der tennene skal sitte fast smuldrer opp, ja da måtte jeg dekke det selv. Dette er for meg en stor gåte.
Men så var det vedlikehold. Vi er en gjeng som har en fast kveld i uka med en trim-runde, vi går, men vi går ca 7 ? 8 kilometer (selvfølgelig litt avhengig av hvilke løypevalg vi gjør) hver gang. Og sist ble det tur-retur Vikersund ? Geithus. Det var laget så mange fine broer og benker og bord var satt ut, virkelig et sted hvor en både kan få mosjonert litt, men også sitte ned og nyte naturen. Det må en vel kunne si at er vedlikehold av kropp og sjel?
Men mellom tannlegebesøk og trimturen var jeg på handel og fikk kjøpt meg sekk + +. Det er greit å være tidlig ute, for jentegjengen fra barneskolen er også i turmodus. Vi skal på fjellet og gå fra hytte til hytte, men kun en helg på første turen. Vi kjører til den første hytta, setter igjen sekken der og kjører bilen dit vi kommer tilbake (ca 3 km) og går tilbake. Så starter turen dagen etter med vandring på Turistforeningens stier til neste overnatting, derfra går turen på en noe kortere sti til vi kommer til et vann hvor vi tar båten tilbake dit bilen står. Det blir en kjempespennende opplevelse, i hvert fall for meg som ikke har vært med på slike turer siden realskolen, og det var en heller slitsom opplevelse etter hva jeg kan minnes.
Men utstyret må være i orden når en begir seg ut på slike oppdrag, og jeg gleder meg som en unge.
Heldige meg som har både barnebarn og bonusbarnebarn. Sist helg var to på overnatting. Minste barnebarnet ble feira med gaver og kaker på søndag, fylte 2 år på mandag. Veldig godt å tenke på at jeg kan bruke mer tid på barnebarna når jeg ikke skal stresse på jobb hver dag.
Hvert år siden 2006 har jeg fått være med som hjelpebudeie på geiteseter. Sammen med Kristin har vi melka og stelt mellom 120 og 170 melkegeiter + killinger. Fra 2007 har vi hatt med barnebarn, som har blitt flere i løpet av åra. Siden jeg nå har «ferie» hele sommeren, blir budeietilværelsen utvida fra ei til 2 uker, og så kommer det vel innom noen barnebarn i år også.
Å få oppleve nærkontakt med dyra og naturen er virkelig opplading av batterier, selv om det tar menge timer med melking og stell hver dag. Og barna koser seg storveis og ser frem til ei uke på setra hvert år.
Ja det er i hvert fall det jeg har nå, men når mai måned er omme trer jeg inn i pensjonistenes rekker. Var det et bra valg å gå av med AFP fra 62? Jeg går spennende tider i møte, klarer jeg å finne på noe å gjøre isteden for alle de timene jeg tidligere har brukt på jobb, og jeg tillegg de jeg har brukt på å komme til og fra? Planene er mange og prosjektene både mange og store, men ennå så er jeg altså ferierende, og bare nyter dagene i det fint vårværet med en liten forsiktig start på en blogg.
Jeg tenker at jeg skal skrive om hvordan jeg får dagene til å gå, noen tilbakeblikk og vurderinger på om dette var det riktige, og ellers hva som måtte dukke opp av smått og stort.
