Ja nå er jeg i ferd med å planlegge min nye “jobb” som pensjonist. Tenk å få være sin egen leder, ha ansvar for all jobbing og organisering helt på egen hånd. Nå er vel ikke det så kjempestor forandring fra tidligere, med unntak av det siste året i arbeidslivet da. Etter at jeg ble virksomhetsoverdratt til en driftsorganisasjon uten at noen av mine arbeidsoppgaver ble overført, var det rimelig frustrerende å forholde seg til en hverdag som minna meg mest om mine aller første år i arbeidslivet, der en skulle lære alt nytt helt fra bunnen. Etter et langt arbeidsliv hadde jeg faktisk forventa at jeg satt med en del kompetanse og kunnskap som var verdt å utnytte som en ressurs, men i stedet følte jeg at jeg var en belastning, en utakknemlig ansatt, noe som ikke passa inn, i såfall måtte jeg tilpasse meg en situasjon som ikke vær i nærheten av mine kvalifikasjoner og interesser. Når jeg ikke var tilfreds med en pålagt start helt på bar bakke i en alder av 61, så valgte jeg heller å gjøre den omstarten til noe positivt for meg selv og velge det jeg har lyst til å gjøre. Det er mange tanker som har vært i sving i denne prosessen, og det er også en del for meg helt uforståelige argumenter, som gjør at jeg er utrolig lykkelig over å være fri fra den organisasjonen.

Jeg har en bakgrunn fra Televerket/Telenor, nemlig prosessen fra verk til AS. Jeg jobba som organisasjonssekretær i en av fagforeningene og var i dialog med ledere og ansatte over det ganske land. Noen følte seg nok utilpass i den endringsprosessen også, men der fikk alle som ble fratatt arbeidsoppgavene gitt nye muligheter både i form av utdanning og eller hjelp til å skaffe annen jobb. Personalledelse kalles det, og det må jeg vel si var rimelig fraværende i den prosessen jeg var en del av for et år siden.

Men nå er jeg min egen personalleder, for en befrielse.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame