Tiden flyr bare fortere og fortere, men det er jo bare en følelse. Men nå er nok et år øyeblikkelig omme og vi starter med blanke ark og fargestifter på 2017.
Skal jeg oppsummere 2016 så starta det ganske så begredelig. Det var vanskelig å fokusere på det positive når jeg grua meg til å gå på jobb hver eneste dag. I et halvt år hadde jeg prøvd å tilpasse meg en helt ny organisasjon, men når du føler deg lurt og løyet for, så blir det ganske vanskelig å få no positivt ut av det. Når det da ender opp med en jobb som jeg i utgangspunktet hadde gitt uttrykk for at var det jeg aller minst kunne tenke meg, ja da er det vel nesten så jeg mistenker at noen ønska meg vekk. Og det klarte de. Jeg takka ja til AFP, gudsjelov at jeg hadde den muligheten, og det er vel det lykkeligste valget jeg har gjort. Jeg har fått livsgnisten tilbake, jeg har travle og givende dager der jeg selv kan avgjøre hva jeg vil bruke de til.
Men jeg undrer jo ofte på hva som teller mest for de som er valgt til å være ledere, og helst gjøre endringene for å få ting bedre. For hvem skal det bli bedre? Kunnskap og erfaring virker ikke å ha noen verdi lenger. Må de være bedrevitere og folk som vet alt best for å være en god leder? Mitt svar er nei, en leder som er en smule ydmyk og ikke overkjører og tramper ned andre, er en etter min vurdering dårlig leder. Og den sørgelige sannhet er vel at de som kan lede og ikke styre, er underrepresentert. Kunsten å ha medarbeidere med på et lag, ja for det har jeg erfart at er en kunst, som ikke er alle forundt å få til. Jeg har sett ledere som ikke takler å ha medarbeidere med bedre kunnskap enn seg selv, og skal de ansette nye så velger de den som er mest mulig lik seg slev. Det blir vel dårlig fremgang av slikt? De beste resultatene kommer vel der vi kan utfylle hverandre?
Fra en spennende hverdag før alt ble så feil. Men det ble kun 1 år med frustrasjon og mørke tilstander før lyset igjen dukka opp.
