På barneskolen for mange år siden ble Feita, ja det var bare ett av mange navn, mobba ganske ofte. Det kunne dreie seg om å alltid bli sist valgt når det skulle være lag i kanonball eller slåball, eller ikke få delta i leiken i det hele tatt, bli stengt inne på diverse steder eller bli ledd av og gjort narr av når ting ikke ble utført som de burde. Eller som nevnt ha mange navn som for eksempel skilpadda, treiga, dumma eller feita. Det var vel ikke så veldig morsomt akkurat der og da, men det ga også en trass for å gå egne veier, ikke gidde å bry seg. Ja det var nok noen kilo for mye på kroppen, den bevega seg muligens ikke like raskt og atletisk som alle andre. Og det var nok noe som vi i seinere tid har definert som ordblindhet, eller dysleksi, men som den gang gikk under diagnosen latskap og litt mindre begava. Og det ga selvfølgelig grunn til mobbing, det å ikke være helt A4. Men det er i motbakke det går oppover sies det, så kanskje ikke mobbinga var helt bortkasta? Det slutta hvertfall da Feita begynte å presentere seg som det når noen kalte henne for et av de andre klengenavna, for da ble det jo ikke lenger så effektfullt.
Bilde er henta fra web
Aldri så galt heter det jo……..Grov mobbing og hetsing er stygge greier! Samtidig er jeg litt enig med deg i at det vekker en slags kampvilje. Hvis en klarer å komme seg gjennom slikt uten å bli bitter, så er er det flott! Du var jo tøff, som klarte å sette mobberne på plass UTEN å si noe vemmelig tilbake! Jeg opplevde også en del mobbing på barne- og ungdomsskolen. Det “Gode” ved det var at jeg lærte å stå alene og på mange måter ble jeg veldig sjølstendig av det.
Jeg ble nok litt ertet, men bare av EN, og han hadde det ikke så lett selv. SÅ jeg følte meg aldri plaget egentlig. Resten av klassen var grei. Og jeg var i oppveksten en jente med egne meninger og ikke redd for å si dem 🙂
Jeg er ikke enig. At mobbing vekker pågangsmot stemmer nok ikke for alle. Mobbing er grusomt i alle former og grader.