Det ble innført restriksjoner, frivillige aktiviteter ble stengt, vi fikk ikke lov å komme på besøk, beboerne fikk ikke lov å reise på besøk, og nå har dette blitt en enorm belastning. Mamma vil ikke lenger bo i omsorgsboligen, hun blir deprimert av å være så mye aleine og det som starta så bra med sosialt samvær og innhold i hverdagen, har etter hvert blitt en sann plage. Hun ringer og vil flytte hjem, hun er sint og klager over at alle de andre har reist hjem, så hun har blitt igjen aleine der.
I tillegg til at det er restriksjoner i forbindelse med korona så er også innsparingstiltakene iverksatt. Hvem sparer på dette? De må nå spise hver for seg, de skal handle selv, noe mamma ikke er i stand til, så det er etablert en ordning med Kiwi-kort som de kan handle på. Dette må hjemmehjelpen bistå med. Middagen er det laget ordning med at de får fra kjøkkenet, men det er ikke kommet noe tilbud om ulike størrelser på porsjonene. En liten vever gammel dame spiser nok langt fra like mye som en mann. Hadde det ikke vært bedre med tilbud om små og store porsjoner?
Brødmat skal de altså holde seg med selv, men når det blir satt inn 3000 kroner på kortet og det en måned senere blir gitt beskjed om at det er på tide å fylle på, da blir jeg veldig i tvil om hvor mye den gamle dama klarer å spise av brødmat i løpet av en måned. Om det stemmer så må det være mye som blir kasta, og det er vel ikke det vi skal oppfordre til?
Hvorfor går det ikke an å ha felles innkjøp og felles matservering for alle som ønsker det? Jeg kan ikke forstå at kjøkkenet skulle ha så store problemer med å sørge for mat til noen flere enn de allerede gjør på sykehjemmet. Det vil jo bety at det blir mulighet for mye mer variert kosthold, spesielt i brødveien. Hva med de ærnæringsmessige forholdene i det her?
Det blir vel å sette ting litt på spissen, men er det bedre å dø av kjedsomhet og dårlig kosthold enn av korona?
Siden ingen får komme på besøk, så har heller ikke familien noen mulighet for å sjekke hvordan ting forholder seg inne hos mamma nå for tiden, vi er prisgitt de som jobber der, og jeg tror de har mer enn nok å gjøre fra før, ikke minst i disse restriksjonstider, enn at vi skal kunne forlange at de har den fulle og hele oversikten.
Det å iverksette slike såkalte sparetiltak som er gjort nå, er helt forkastelig og burde ikke skjedd før det hadde fått en mye bedre behandling. Det har heller ikke vært tatt opp med legene fikk jeg vite, da jeg forhørte meg på legekontoret.
Er det andre løsninger det burde være mulig å gjennomføre?
Jeg kunne tenke meg å be økonomikontoret lage en oversikt over hvor mye det koster å drifte omsorgboligene før og etter omlegging. At det er et regnestykke som gir no gevinst har jeg vanskelig for å forstå. Når hjemmehjelpene skal inn og hjelpe hver enkelt i forbindelse med mat, istedet for at det blir gjort på ett sted. Og hva med husleie? Er det riktig at det skal betales for onsorgsbolig når tilbudet blir det samme som hjemmeboende?
Nede på gården traff vi eieren og fikk en super omvisning i det restaurerte huset. Kjempeflott i gammel stil med moderne fasiliteter og her skal det bli mulig å leie seg inn.
Så gikk turen videre til den gamle badeplassen
her hadde vi svømekurs i barndommen.
Men det var ikke så mye igjen av den gamle stokken vi brukte til stupebrett
Elva er den samme
men det er satt opp gapahuk med grill, bord og benker
så det var jo en super plass å innta dagens lunsj.
Kjempefint sted, ikke sant?
Brua som var her da vi var barn er borte
men på jordet var det et teppe av natt og dag,
eller kjempefine stemorsblomster som det vel heter.
Heggen blomstrer
og værtet var suverent
Den videre ferden gikk forbi renseanlegget
og før den ene av oss forlot oss, ble det en kaffetår.
Dette var “idrettsbanen” vår på folkeskolen, for her sprang vi 60 meteren. Det var nok litt mindre trafikk etter veien den gang enn nå heldigvis.
Så hadde vi en liten kjøretur før vi tok enda en liten tur innover i skogen
Er det virkelig noe som bare blir sånn? Om ting bare blir sånn, ja da har en vel ikke gjort no for å få et forventa resultat. Toppen av idioti er å gjøre det samme om og om igjen, men forvente et nytt resultat hver gang.
Etter å ha vært i et forhold i vel 12 år, og nesten 11 som samboer, har jeg nå fått status som singel. Det er i seg selv ganske trist og sorgtungt, å bli kasta på dør uten å få noe skikkelig svar på hvorfor. Hva er så ille at det ikke er mulig å gjøre noe med? Og i disse koronatider når en skal holde avstand så blir det ekstra tungt. Det å kunne få en god bamseklem av venner, som trøster, skal vi altså ikke gjøre i disse dager. Men jeg har mange gode venner, og det setter jeg skikkelig stor pris på nå. Det å ha noen å prate med, bearbeide sorgen, det er helt ubeskrivelig.
Men jeg veit at det går over, det må bare gå seg til. En må vel innom noen ulike stadier før livet igjen stabiliserer seg. Men du verden som jeg gleder meg til det igjen blir sosiale tilstelningen hvor det blir mulig å treffe venner og kjente igjen. Men mens jeg venter på det så ønsker jeg fint vær og mye besøk på terassen.
