Gamle minner

Det dukka opp da mitt reisefølge hadde funnet igjen et gammelt bilde fra vi var på vår store cruice- og Amerikatur. Som bilde viser gikk turen ført til New York, videre til Miami og Jamaica med fly. Der gikk vi ombord i cruiceskipet hvor min søster og hennes venninne jobbe. Det var deres 2 siste uker ombord vi skulle få følge, og da skulle skipet forflyttes fra Karibia opp til Alaska hvor det skulle kjøre sommercruice.

Det var “once in a lifetime” turen. Det var så mange opplevelser, noen ikke like fornøyelige der og da, men veldig morsomt i ettertid, når alt gikk bra.

Selvfølgelig veldig artig når en kan henge med både som pasasjer og mannskap. Vi ble kjent med flest av de ansatte, for de blåhåra gamle amerikanske damene ble sinte på oss når de fikk høre at vi var fra Norge. Vi tok jo liv av både sel og hval.

Vi var i land i Colombia, i Costa Rica og her på en strand i Mexico.

Det mest dramatiske var nok da vi skulle sjekkes inn i USA da vi kom til Los Angeles etter 14 dager ombord. Det var ingen vanlig passasjerhavn, båten var tross alt kun innom for å slippe passasjerer av båten, slike som oss. Derfor var det rigga til et skur der alle pappirer og innsjekking skulle fåregå. Siden min søster og venninne skulle mønstre av, men skulle jobbe til dagen etter, da skipet skulle forlate kai og reise videre, måtte vi alle få godkjent at vi skulle inn i USA, måtte dette altså gjøres når tollopplegget var rigga.

Det varte og det rakk, men ingen søster dukka opp. Til slutt kom hun og ba oss komme oss ut og få sjekka oss gjennom tolla, for de fikk ikke forlate skipet før alle var sjekka, det var nemlig funnet narkotika ombord.

Vi kom oss ut, fikk sjekka oss gjennom tollkontrollen i siste øyeblikk, og kom ut på kaia. Der sto det masse kontainere, og en enslig buss. Vi skulle jo inn igjen og overnatte en natt til på båten siden vi skulle reise videre sammen med min søster og venninne dagen etter, så på en eller annen måte måtte vi få satt fra oss bagasjen på land. For å komme inn igjen på båten med bagasje var helt utenkelig slik situasjonen var der. Bussen som sto igjen på kaia skulle til flyplassen, så vi fant ut at vi reiser dit og setter fra oss bagasjen, der er det i alle fall oppbevaringsbokser tenkte vi. Som tenkt så gjort, men problemet dukka opp da vi skulle returnere fra flyplassen, ingen av oss hadde sjekka hva kaia het, eller hva adressa var der. Detektivarbeid, men med god hjelp av både bussjåfører og taxisjåfører fant vi igjen kaia ved den grønne brua til slutt.

Vi måtte bli godkjent av styrmannen ombord før vi fikk komme ombord igjen, men det ordna seg og dagen etter forlot vi skipet sammen med de to som mønstret av.

Nå gikk turen videre med fly, denne gangen til Seattle hvor min venninne og reisefølge hadde vært au pair. Her ble vi enige om at vi skulle leie bil, og nå gikk turen til Vancouver hvor det tilfeldigvis var Expo-utstilling.

En tur innom Vancouver Island ble det også før vi returnerte til Seattle, der vi fikk med oss 17. mai feiring før vi satte oss på flyet og starta på turen hjem.

Men vi fikk oss nok en overraskelse da vi kom til New York, der vi skulle bytte fly for siste etappe tilbake til Oslo. I kampens hete hadde noen kjørt en ombordstigningstrapp inn i ene vingen på flyet vårt, så det kunne ikke lette før det var reparert. Det medførte at vi fikk en ekstra hotellovernatting, og plass på flyet et døgn seinere. Rimelig slitene etter både masse inntrykk, endring av døgnrytme og så rett på jobb.

Men uansett masse gode minner.

 

En annerledes dag

Ja, når normalen blir annerledes, da er det klart at noe ikke er helt som det pleier. Jeg og to venninner skulle vært på Madeira vi nå, men isteden måtte vi bli hjemme. Vi er nok i det de definerer som risikogruppe (over 65), men vi prøver å følge alle råd og pålegg som best vi kan, og ingen av oss har følt no symptomer på influensa. Derfor ble vi enige om å treffes for å ta en spasertur i det flotte været i dag. Det endte opp med at vi skulle treffes hos meg, så vi starta med lunsj på terassen.

Så starta vi på en flott rundtur, der vi gikk på rekke med god avstand,

og i veikanten observerte vi det første vårtegn.

.

Flott utsikt underveis.

Korketrekkeren.

Og til slutt en liten tur innom på kirkegården, med utsikt rett hjem.

Etter 7,5 km smakte det fantastisk med en kopp kaffe og en liten sjokoladebit.

Det å se/prate med noen utenfor husets fire vegger har altså blitt annerledes i disse dager, og det var fantastisk trivelig, selv om vi ikke fysisk kunne gi hverandre en god klem. Ingen tvil om at det sosiale betyr mye også for oss i risikogruppa.

Dagens fangst

Vårfornemmelsen er her, så i dag tok jeg med meg en bærepose da jeg tok meg en liten luftetur langs veien. Noe kan nok være “mista” fra en henger, sykkel eller lignende, men mesteparten av det her er det nok noen som bare har kasta fra et bilvindu. Skulle ikke tro det var så vanskelig å ta med søpla si og putte den i en søppeldunke i nærheten.

Det var ikke no lang tur jeg tok, bare litt lenger enn der veien forsvinner i høyre siden av bildet.

 

Jammen så drypper det litt

Fikk i alle fall en liten oppmuntring i disse krisetider. Onsdag og torsdag tikka det inn meldinger. Ikke no milliongevinst akkurat, men alle monner drar sa musa da ho pissa i havet.

Men uansett så er det jo en liten oppmuntring i hverdagen når dett dypper litt.

Ellers går det vel som det pleier, bortsett fra at det ikke er no dans, ikke no korps, så da må en vel ut og lufte seg litt etter veien da.

Fargelegg gamle bilder

En ide til noe å gjøre i disse koronatider?

Jeg har i perioder jobba litt med slektsforskning. Jeg starta med et lokalt program på pc´n for mange år siden. Seinere har jeg konvertert over til MyHeritage, og har faktisk fått en ganske stor base etter hvert.

Det er en god stund siden sist jeg var inne, så da jeg i dag logga meg inn, så oppdaga jeg en ny funksjon som hadde dukke opp. Det var kommet en mulighet for å fargelegge gamle bilder. Det var jo kjempeartig. Det første bildet er av gården der jeg vokste opp.

Så jeg synes jo resultatet ble veldig bra, orginalen ses under. Bildet er tatt i 1942 av fotograf Odd M. Hansen fra Drammen.

Dette var jo skikkelig artig, så jeg fortsatte.

Brudebilde av mine besteforeldre ble ikke så veldig fargerikt, det var svart dress og svart kjole på den tiden, men flott alikevel.

Heller ikke to av mine oldemødre og deres søstre ble overstrømmende fargerike, men klærne på den tiden skulle jo helst være svarte.

Til slutt tar jeg med et bilde av mamma og hennes 2 søsken (damen i bakgrunnen er ukjent for meg).

Men nå får jeg ta meg en tur ut i det fine været, så får slekta ligge så lenge.

 

 

Ting på vent

Ja mye blir satt på vent i disse dager, men noe må en jo fylle ventetiden med også. Planen var at vi skulle på jentetur til Madeira med avreise i morgen. Det blir satt på vent. Hvor lenge? Nei det er det vel ingen gitt å kunne gi no svar på. Så isteden for å pakke koffert i dag så laget jeg ferdig noen grytekluter.

Jeg har boka Kluter, strikking hele året. Her fant jeg mønster, men istedet for å strikke rundt så brukte jeg metoden med dobbeltstrikk. Da får jeg mønsteret med motsatte farger på hver side.

Men jeg er ikke i karantene, så derfor fant jeg ut at jeg måtte komme meg ut i det fine været en tur, så jeg gikk meg en tur etter veien. Det gjør godt å få bevega seg litt ute, og i tillegg plukka jeg med meg litt søppel langs veikanten. Det var vel dagens gode gjerning.

Jeg må jo bare ta med at jula muligens er litt seint ute her i huset. Det her er vanligvis blomster jeg kjøper og har til jul, men her har det plutselig kommet en som har overvintra et årstid, og vips så var det både knopper og blomster i utfoldelse.

 

Fredag den 13.

Dagen i dag må en vel kunne si har vært en skikkelig fredag den 13.

På TV har det gått i koronanyheter i hele dag, alle som ikke er helt nødt til å reise blir bedt om å holde seg hjemme, så turen til Madeira ble avbestilt i dag.

Fortsatt er det litt tvilsomt om reiseforsikringa gjelder i og med at Portugal og Madeira ikke står på den lista over steder som er trua av korona.

Ja ja, noen blir bedt om å holde seg hjemme og ikke ta med seg evt. smitte til sine hytteområder eller andre lokalsamfunn, så da blir det nok ikke no hyttetur som plaster på såret heller. Skal en være med på dugnad så bør en vel følge de pålegg og rettningslinjer som blir gitt.

Det blir nok god tid til lappestrikk om dagen nå tenker jeg.

Det er i grunnen en ganske merkelig situasjon. Skoler og barnehager er stengt, sykehjem og omsorgsboliger er stengt for besøkende, så da er det greit med telefon og data som kan bidra til kommunikasjon. Men det har vært en del dårlige datalinjer i løpet av dagen. Helseministeren hadde ikke no superlinje da han var med på sending fra hjemmekontor, ei heller andre som forsøkte seg på denne løsningen.

Det som blir spennende er jo å se hvor lang denne fredag den 13. vil vare, det kan nok ta sin tid før det hele roer seg. Enn så lenge får en finne på no tidsfordriv som forhåpentlig ikke bidrar til smittespredning, ikke for at jeg tror jeg har fått no av den foreløpig, her er ingen symtomer eller sykdom å spore foreløpig.

Alt handler om korona

Ja så var det stopp med det meste. Årsmøtet i Buskerud bygdekvinnelag som skulle funnet sted fredag og lørdag er utsatt på ubestemt tid. Raw Air, der jeg skulle hatt dugnad på søndag er avlyst, og turen til Madeira med avreise tirsdag må utsettes.

Da er det jo greit å ha litt håndarbeid å ty til, så nå blir det heklet kant på denne kluten. Godt jeg fikk vært innom og kjøpt stoff til bunadskjorte og forkle, så har jeg litt å gjøre etterpå også.

Men når det ikke blir jentetur til Madeira med det første, så kan vi jo reise og ha litt frivillig “karantenetid” på hyttetur.

Vi har fått grønt lys

Vi skal gjennomføre årsmøte i Buskerud bygdekvinnelag til helgen, men siden det er så mye styr med det her coronaviruset så var vi litt i tvil om vi kunne gjennomføre det. Kommunelegen i kommunen der vi skal ha arrangementet ble derfor kontaktet, og svaret var at vi må følge retningslinjene fra Folkehelseinstituttet, men kan gjennomføre.

Så nå er årsmeldinga klar, sanger er kopiert og nummerlapper er laget. Vi får bare håpe og tro at ingen av de som er tilstede har eller har  vært i befatning med det her forhatte viruset. Vi krysser fingre og ønsker oss et supert årsmøte.