Bukseseler skal det jo være, og nikkersen skal ha messingknapper i livet og sølvknapper og sølvspenne på beina.
Et lite arvestykke etter tippoldefar vil også få ny eier, nemlig lommeuret.
Det mangler en sølvring eller serkering til å ha i halsen på skjorta, men tørkle er på plass.
Byggkønnhosun er ferdig, men med noen feil. Siden jeg fulgte oppskriften og ikke tenkte på at det muligens ikke stemte med han som skulle ha de, ble de litt korte. Uten mer garn fikk jeg fargenyanse, og skjøten er også blitt synlig. Det blir nok muligens ett par nye etter hvert.
Jakka har fått monogram i ryggen, så eieren er altså gitt.
Så i tillegg til serkeringen mangler det vel bare et par bunadsko vil jeg tro.
Buksa mangler knapper og spenner i tillegg til noen små broderidetaljer på beina.
Strømpene var ferdige, men etter første prøving viste det seg at de var i korteste laget. Jeg gjorde derfor et forsøk på å strikke på, men skjøten ble ikke som jeg hadde håpet, dessuten har det røken en tråd, så det ender vel med at jeg må strikke et par nye. Men om det blir før konfirmasjonen er vel heller litt tvilsomt.
Jakka er også nesten ferdig, men armene er bare tråklet i, og de må legges opp, kantes og syes litt pynt på der også, og så skal det være en knapp på hver.
Når alle sømmer skal sys til for hånd så tar det tid. Vesten blir kanta med rødt foran og grønt på nakken, og her må det sys for hånd. På buksa blir sømmen lagt ut til hver side og sydd til. Belegget i livet skal også sys til for hånd.
Det går nok veien det her, selv om det fortsatt står igjen en god del håndsøm, ikke minst knapphull og stikninger.
Prosjekt gråtrøye til konfirmanten er nå satt i gang for fullt. Stoff ble kjøpt inn og med god hjelp ble det tatt mål av han som skal bli fin til fonfirmasjonen i mai.
Så var det klippingen som sto for tur. Er så bra at med gode mentorer når en skal sette i gang med helt nye prosjekter.
Når alle bitene er på plass så er det bare å sette igang med montering. Så da blir det litt her og litt der, men nå er jeg i alle fall godt i gang med skjorta.
Buksa er prøveklar, og lommeklaffene til vesten er på stell. Så nå må jeg bare øve på å sy knapphull. Røde knapphull på grønt og svart, det syns 🙂
Som dere ser så har jeg prøvd meg på et par stykker allerede. Men jeg må nok prøve et par til før jeg våger meg på lommeklaffene.
Bunadstrømpene (byggkønnhosun) var i korteste laget da vi skulle ta mål til bunaden. Han som skal konfirmeres i mai har strekt seg enormt det siste året. Da må jeg jo prøve å rette på det da. Irriterende å måtte strikke nye, og det viste seg at å få samme fargenyanse var håpløst. Den øverste delen skal jo være under nikkersen, så jeg klipte av og rakk opp vrangborden. Denne har jeg strikket på nytt med samme type garn, men med litt fargeforskjell, og fortsetter med garnet fra den første vrangborden.
Når jeg får strikka opp igjen garnet må jeg maske sammen, og det kan jo bli spennende.
Neste vår skal mitt andre barnebarn konfirmeres, og han har ønsket seg bunad. Det betyr at jeg har startet jobben med å lage bunad og byggkønnhosun er allerede ferdig strikket.
Neste på lista er linninger til skjorta, og de er jeg også godt i gang med.
Men en konfirmant er ikke alltid ferdig utvokst, så det blir spennende å se om vi kan lage en som kan vare i noen år. Jeg sier vi, for jeg må ha litt bistand til måling, klipping og ellers gode råd. Jeg har tidligere sydd flere herrebunader, men da sammen med min nå avdøde tante. Eller som hun sa “du syr, jeg bruker kjeft og knappenåler”. En utrolig god samarbeidsform og gode stunder jeg fortsatt savner. Men denne gangen skal jeg altså hente bistand hos en annen tante og ei kusine som har jobba med bunadsøm i en årrekke.
Det er vel muligens noe som ligger til slekta for tanta til min far var den første læremesteren min når deg gjaldt søm. Hun bodde ikke så langt fra skolen, så det hendte ikke så sjelden at jeg gjorde en stopp hos henne og sydde litt etter at skoledagen var over. Jeg sydde skjørt, bluser, topper og ikke minst slengbukser. Da jeg ble eldre sydde jeg en god del klær til barna, jeg fikk nemlig symaskin av onkelen min da jeg gifta meg i 1973, og den lever i beste velgående fortsatt. Det må en vel kunne kalle kvalitet.
