Siste dag var det satt opp 6 busser som skulle ta med seg de gjenværende deltakerne ut på overraskelsestur. Vi fikk alle tildelt bussnummer, og sammen med deltakere fra hele verden.
Jeg veit mange mener jeg farter altfor mye, men for meg som har litt “lopper i blodet” og som tidligere meddelt “de fleste ulykker skjer i heimen, derfor oppholder jeg meg minst mulig der”. Ja da er det vanskelig å ikke hive seg med på de mulighetene som byr seg, i hvert fall så lenge jeg har anledning til det.
Jeg har fortsatt flere dager i England som jeg ikke er beskrevet eller delt bilder fra, så her kommer det litt mer reise-historie.
Søndag var det tid for å få med litt mer av konferansen og sakene som var oppe til behandling. Spennende, men også litt problemer med å få med seg alle detaljer når alt foregår på engelsk.
Men det var i hvert fall en ting som opptok flere av deltakerne, nemlig en sak om direkte medlemskap. Saken skal vist nok være begrunnet med at det vil gi organisasjonen bedre økonomi, men når det i tillegg kommer forslag om at direkte medlemmer skal ha stemmerett, men må være tilstede på kongressen, så må jeg vel innrømme at det skurrer litt. Jeg har nemlig forstått det slik at ACWW er en paraplyorganisasjon for andre organisasjoner. Saken ble utsatt til neste kongress som skal arrangeres i Melburn i Australia. Ja så da er det vel bare å begynne å spare da tenker jeg.
Vi rakk også en liten spasertur rundt i nabolaget der vi bodde,
før det var duket for den store gallamiddagen.
Og så et bilde av den fantastiske gjengen jeg dro sammen med.
Må bare få takke denne gjengen for en superflott opplevelse.
Er sammen med tidligere kolleger i Vilnius. Vi kom fredag og skal hjem i dag, men jeg skal si det har vært mange fine opplevelser denne helgen. Lattermusklene har i alle fall fått trimma seg. En utrolig lystig gjeng.
Heldige meg, tenk å få spørsmål om å være med på internasjonal kongress i England. 24 norske representanter fra Norges Bygdekvinnelag og Norwegian Women & Family Association og meg da, som bare er meg selv.
Vi reiste med fly fra Gardemoen til London, og så var det buss videre til Coventry hvor vi sjekka inn på hotell.
Etter en god natts søvn var det taxi for å komme oss til University of Warwick.
Det krever en god del organisering for å få en slik samling til å fungere, som for eksempel registrering.
Etter registreringen var det åpningsseremoni
Spennende å oppleve at ca 600 representanter fra 43 land samles for å gjøre en forskjell for kvinner i verden.
En kjempesal full av mennesker, mest kvinner selvfølgelig, men siden arrangementet er åpent for alle så har noen også med sin bedre halvdel.
Bare det å sørge for mat til en så stor mengde mennesker må jo bære en utfordring, men det gikk i grunnen veldig greit.
Det var også en sal der lokale produsenter hadde sine stand med salg av egenproduserte ting, masse spennende.
Etter middagen var det tilbake til hotellet, et lite glass vin på uterestaurant var helt greit etter en dag inne.
Den første var for lenge siden, jeg jobbet på opplysningen i Televerket, og vi hadde møte med besøk av personaldirektøren som fortalte om hvilke muligheter som fantes av kurs og utdanning i Televerket. Mange kurs, og i en bisetning nærmest, ble det også nevnt at det var igangsatt et samarbeid med KIH om 1 1/2 års EDB-utdanning, og det var det som i utgangspunktet gjorde meg interessert. Det var vel derimot tydelig å forstå at vi som jobba som ekspeditør, var nok dette å sikte litt høyt.
Men noen omveier må en jo ta, så jeg fikk jobb i resepsjonen i den gang, dataavdelingen i Televerket. Der var det jo nesten bare ingeniører som hadde sine jobber, bortsett fra noen i resepsjonen og kontormedarbeidere. Det var stort sett bare menn i denne bransjen, og Televerket ønsket å utvide kvinneandelen, ref nevnte EDB-utdannin. Jeg tok da kontakt med dataavdelingens egen opplæringsleder og var nysgjerrig på mulighetene. Det var vel samme holdningen å spore der, som resepsjonist og uten eksamen fra gymnaset hadde jeg nok lite å stille opp med, men siden kriteriene for opptak var opptaksprøve fikk jeg beskjed om at jeg bare måtte søke.
Motstanden blant ingeniørene var heller ikke bare positiv til at det skulle flere kvinner inn i miljøet, det reduserer statusen på yrket var det sågar en som uttalte.
Da resultatet fra opptaksprøven kom tilbake ferdig rettet så var nok opplæringslederen minst like overrasket som meg, for han kom med informasjonen om at jeg hadde klart testen med glans.
Men historien endte ikke her, for det var kjøpt 20 plasser og fra det første opptaket var det kun 17 eller 18 som hadde klart kravet. Det ble derfor gjort en “kriseaksjon” for å få fylt opp de siste plassene. Jeg tok for meg ei jeg jobba sammen med i resepsjonen og sa at hun burde søke, men hun ville ha greie på hva denne oppgaven gikk ut på før hun melte sin interesse.
Oppgaven var nok basert på programering, logisk tenking, så for å gjøre det litt enklere sa jeg at det minnet meg litt om strikkeoppskrift på for eksempel duk eller kunststrikk. Der må du både følge en beskrivelse i tillegg til et diagram gjerne. Du kan strikke sa jeg, så dette fikser du.
Min kollega tok testen og som ventet gikk det veldig greit.
Men det hadde tydeligvis kommet opplæringslederen for øre at jeg hadde sammenlignet opptaksprøven med stikkeoppskrift, så en dag vi ble sittende ved samme bord i kantinen ser han strengt på meg og sier; “Å du, som sammenligner opptaksprøven med strikkeoppskrift, det er en hån mot den akademiske stand”.
Jeg kunne ikke dy meg så jeg svarte bare; “Det må jo være forde du ikke kan strikke”.
Det handler om holdninger og respekt for andre mennesker tenker jeg, men hvorfor det er slik har jeg ikke no svar på.
Dette er ikke den eneste gangen jeg har møtt den type holdning, så jeg kommer nok med flere historier siden. Og denne historien endte heller ikke her, så om noen vil høre fortsettelsen må dere bare komme med ønske i kommentarfeltet.
Etter en kjempetrivelig middag på Heinseter og hyggelig prat med både nye og gamle kjente var det tid for å krype til køys. En skulle tro at det siste en burde bekymre seg for etter slike strabaser var å få sove, men nei det var nok lettere sagt enn gjort. Når ungene ikke får sove er de overtrøtte, og det trur jeg jammen jeg også var litt plaget med, og i tillegg hadde nok noen muskler i beina fått prøvd seg i løpet av dagen, så beina verka en smule. Det hjalp litt å legge dyna under beina, men så ble det for kaldt å kun ligge i lakenpose av silke, så da måtte jo dyna brukes til det den skulle brukes til, og verkinga fortsatte. Men litt søvn utpå morrakvisten ble det da likevel.
Vi var tidlig oppe, og klare da frokosten ble servert. Vi spiste godt og smørte nistepakke før vi var igang igjen 20 på 9. Været hadde bedra seg, og det var ikke tegn til regn i lufta selv om skyene lå ganske tette og skygget for sola, da vi tok farvel med Heinsetra,
men som også blåste vekk skyene og viste oss blå himmel
Etter to og en halv time var vi kommet til Sleipa og kaia der Halnekongen skulle komme og ta oss med tilbake til Halne fjellstue. Vi hadde god tid så her ble nista fortært mens vi ventet.
Vi hadde gjort avtale med Fagerheim om at vi skulle ringe når vi kom til Halne. Vi hadde nemlig parkert bilen på Fagerheim, så de ville komme og hente oss på Halne.
En utfordring er å få batteriet på telefonen til å vare en hel helg, for det gjør det nemlig ikke uten å slå den av når den ikke er i bruk. Og lading på slike setre og fjellstuer som får strøm fra agregat som gjerne blir slått av på natta, ja da kan lading fort by på problemer. I disse dager med apper for alt mulig, ikke minst kart og gps, så går det hardt på batteriet. Jeg fikk bursdaggave av samboeren, en liten “bok” som kunne brettes ut så var det solcellepanel og lader. Denne festa jeg på sekken, men siden vi så lite til sola, så ble det vel litt lite effekt, iallefall satte jeg mobilen på flymodus sånn at den ikke brukte batteriet like fort som det ladet, og da hadde jeg strøm hele turen. På samme måte lada jeg Polar-klokka mi, så her har jeg dokumentasjonen på ruta vår. Bare et lite tips!
Så var det bare å komme seg i bilen og vende nesa hjemover, men kjøreturen er lang så vi tok en stopp på Bromma hvor det ble middag.
Da står det vel bare igjen å takke for kjempetrivelig turfølge, takke for kjempegod forpleining både på Fagerheim og på Heine, og for trygg båttransport med Halnekongen.
Det var første turen med fjellvandring fra hytte til hytte, men jeg ser ikke bort i fra at det kan bli flere. Men jeg kan vel fortsatt påstå at det er litt galskap og veldig mye hygge.
