Nye utfordringer

Som pensjonist kan man gjøre som man vil, og dagene går som en røyk. Jeg har fått en ypperlig “jobb noen dager i uka. Dattera mi fikk jobb som starter halv 6 om morran tre dager i uka, og når faren begynner 7, så får jeg gå bort og vekke de to barnebarna som skal på skolen i 1. og 4. klasse. Litt for små til å ha hele ansvaret for å komme seg opp og rekke bussen på egen hånd. En kjempetrivelig jobb som sikkert ikke er helt etter reglementet nå i disse koronatider, men det har nå gått bra fram til nå.

Morgenstund har gull i munn.

Men litt mer må en jo ha å finne på, og i disse tider er det kun det en selv kan finne på, for å delta på noe som andre har funnet på er jo ikke mulig. Høsten og vinteren har da gått med til mye strikking og sying. Noe har jeg lagt ut før men mere har det blitt etter hvert.

Julegave 1

julegave 2

og julegave 3

Så fikk jeg et oppdrag om å lage sløyfer og skjerf til korpset, vi skulle i utgangspunktet hatt det på julekonserten, men den ble jo avlyst så vi får spare det til det igjen blir mer normale tilstander og tillatt å arrangere konsert.

 

Noen ganger går det litt hardt for seg så det blir hull, da er det greit å kunne “pynte” med en lapp eller to så hullet ikke synes.

 

Og en skjelden gang blir det litt kaffemat

kjekt å ha litt i frysen

Akkurat nå har jeg et prosjekt med no restegarn igjen. Har henta litt mønster både herfra og derfra, så får vi se da om det blir genser av det etter hvert.

Men snart braker det løs med nye bunadsprosjekter, bare vent å se…..

Når ille blir til verre…….

Jeg hadde et innlegg i forbindelse med at det skulle spares penger i omsorgsboligen der min mor nå bor. Det ble skrevet i avisen om det, og jeg laget en gruppe på Facebook. Vi sendte brev til ledelsen, men fikk kun svarbrev som ikke inneholdt et eneste svar på de spørsmålene vi hadde stilt. Og så kom koronaviruset.

Det ble innført restriksjoner, frivillige aktiviteter ble stengt, vi fikk ikke lov å komme på besøk, beboerne fikk ikke lov å reise på besøk, og nå har dette blitt en enorm belastning. Mamma vil ikke lenger bo i omsorgsboligen, hun blir deprimert av å være så mye aleine og det som starta så bra med sosialt samvær og innhold i hverdagen, har etter hvert blitt en sann plage. Hun ringer og vil flytte hjem, hun er sint og klager over at alle de andre har reist hjem, så hun har blitt igjen aleine der.

I tillegg til at det er restriksjoner i forbindelse med korona så er også innsparingstiltakene iverksatt. Hvem sparer på dette? De må nå spise hver for seg, de skal handle selv, noe mamma ikke er i stand til, så det er etablert en ordning med Kiwi-kort som de kan handle på. Dette må hjemmehjelpen bistå med. Middagen er det laget ordning med at de får fra kjøkkenet, men det er ikke kommet noe tilbud om ulike størrelser på porsjonene. En liten vever gammel dame spiser nok langt fra like mye som en mann. Hadde det ikke vært bedre med tilbud om små og store porsjoner?

Brødmat skal de altså holde seg med selv, men når det blir satt inn 3000 kroner på kortet og det en måned senere blir gitt beskjed om at det er på tide å fylle på, da blir jeg veldig i tvil om hvor mye den gamle dama klarer å spise av brødmat i løpet av en måned. Om det stemmer så må det være mye som blir kasta, og det er vel ikke det vi skal oppfordre til?

Hvorfor går det ikke an å ha felles innkjøp og felles matservering for alle som ønsker det? Jeg kan ikke forstå at kjøkkenet skulle ha så store problemer med å sørge for mat til noen flere enn de allerede gjør på sykehjemmet. Det vil jo bety at det blir mulighet for mye mer variert kosthold, spesielt i brødveien. Hva med de ærnæringsmessige forholdene i det her?

Det blir vel å sette ting litt på spissen, men er det bedre å dø av kjedsomhet og dårlig kosthold enn av korona?

Siden ingen får komme på besøk, så har heller ikke familien noen mulighet for å sjekke hvordan ting forholder seg inne hos mamma nå for tiden, vi er prisgitt de som jobber der, og jeg tror de har mer enn nok å gjøre fra før, ikke minst i disse restriksjonstider, enn at vi skal kunne forlange at de har den fulle og hele oversikten.

Det å iverksette slike såkalte sparetiltak som er gjort nå, er helt forkastelig og burde ikke skjedd før det hadde fått en mye bedre behandling. Det har heller ikke vært tatt opp med legene fikk jeg vite, da jeg forhørte meg på legekontoret.

Er det andre løsninger det burde være mulig å gjennomføre?

Jeg kunne tenke meg å be økonomikontoret lage en oversikt over hvor mye det koster å drifte omsorgboligene før og etter omlegging. At det er et regnestykke som gir no gevinst har jeg vanskelig for å forstå. Når hjemmehjelpene skal inn og hjelpe hver enkelt i forbindelse med mat, istedet for at det blir gjort på ett sted. Og hva med husleie? Er det riktig at det skal betales for onsorgsbolig når tilbudet blir det samme som hjemmeboende?

I et gammelt album

Et gammelt klenodium etter min fars tante dukka opp, og her var det mange flotte gamle bilder.

Her er bilde av min bestemors søster, og eier av albumet til høyre, sammen med bestemoren til en av mine venninner.

Og helt fantastisk at det er skrevet navn og til og med årstall på noen av de.

Det eldste jeg fant var av min oldemor som her er 29 år, og hennes søster som var 4 år yngre.

Og her fant jeg brudebilde av bestemor og bestefar, som gifta seg i 1925

Og tante Guri som ikke er gamle jenta her, født i 1926

 

Det bare blei sånn

Er det virkelig noe som bare blir sånn? Om ting bare blir sånn, ja da har en vel ikke gjort no for å få et forventa resultat. Toppen av idioti er å gjøre det samme om og om igjen, men forvente et nytt resultat hver gang.

Etter å ha vært i et forhold i vel 12 år, og nesten 11 som samboer, har jeg nå fått status som singel. Det er i seg selv ganske trist og sorgtungt, å bli kasta på dør uten å få noe skikkelig svar på hvorfor. Hva er så ille at det ikke er mulig å gjøre noe med? Og i disse koronatider når en skal holde avstand så blir det ekstra tungt. Det å kunne få en god bamseklem av venner, som trøster, skal vi altså ikke gjøre i disse dager. Men jeg har mange gode venner, og det setter jeg skikkelig stor pris på nå. Det å ha noen å prate med, bearbeide sorgen, det er helt ubeskrivelig.

Men jeg veit at det går over, det må bare gå seg til. En må vel innom noen ulike stadier før livet igjen stabiliserer seg. Men du verden som jeg gleder meg til det igjen blir sosiale tilstelningen hvor det blir mulig å treffe venner og kjente igjen. Men mens jeg venter på det så ønsker jeg fint vær og mye  besøk på terassen.

 

Fargelegg gamle bilder

En ide til noe å gjøre i disse koronatider?

Jeg har i perioder jobba litt med slektsforskning. Jeg starta med et lokalt program på pc´n for mange år siden. Seinere har jeg konvertert over til MyHeritage, og har faktisk fått en ganske stor base etter hvert.

Det er en god stund siden sist jeg var inne, så da jeg i dag logga meg inn, så oppdaga jeg en ny funksjon som hadde dukke opp. Det var kommet en mulighet for å fargelegge gamle bilder. Det var jo kjempeartig. Det første bildet er av gården der jeg vokste opp.

Så jeg synes jo resultatet ble veldig bra, orginalen ses under. Bildet er tatt i 1942 av fotograf Odd M. Hansen fra Drammen.

Dette var jo skikkelig artig, så jeg fortsatte.

Brudebilde av mine besteforeldre ble ikke så veldig fargerikt, det var svart dress og svart kjole på den tiden, men flott alikevel.

Heller ikke to av mine oldemødre og deres søstre ble overstrømmende fargerike, men klærne på den tiden skulle jo helst være svarte.

Til slutt tar jeg med et bilde av mamma og hennes 2 søsken (damen i bakgrunnen er ukjent for meg).

Men nå får jeg ta meg en tur ut i det fine været, så får slekta ligge så lenge.

 

 

Sommerjobben er utført

Nok en sommer er på hell, og budeiejobben er igjen fullført. 2 uker under mektige Brea.

Som tidligere år har barnebarn vært med, i år var faktisk alle våre borsett fra minstemann innom, og vi fikk foreviga hele flokken.

Vi hadde noen fantastiske dager med kjempeflott vær og flere måltider ble inntatt i solveggen. Men det var dessverre også noen dager med skikkelig uvær. Vi hadde et par kvelder med torden, den ene var ganske så heftig, lyste opp hele området og drønnet fra fjellet over oss var ganske voldsomt. Og ei hagleskur reiste også over oss.

I 2014 fikk vi en liten utfordring av geiteeieren, hun hadde funnet noe garn og ferdigstrikkede lapper etter svigerbestemoren sin, og det ble fraktet til seterbua med oppfordring om at alle som var avløsere eller bare kom på besøk skulle bidra med å strikke en lapp eller fler. Når vi nå telte opp, fant vi ut at det var nok lapper, så årets prosjekt ble å få satt de sammen til teppe.

Kan hende noen kjenner igjen lappene de har strikka?

I år hadde vi 127 melkegeiter og ca 60 killinger. Geitene blir melka 2 ganger daglig, og når vi skal være ferdig så melkebilen får med seg morrasellet når han kommer litt over 7 på morran (tre dager i uka) sier det seg selv at det blir noen tidlige morgner.

Tar med noen flere bilder som jeg synes taler for seg selv.

Melka blir levert til Tine, så når oppdragsgiveren oppdaga at jeg hadde kjøpt Q, fikk jeg beskjed om at det var oppsigelsesgrunn. Jammen godt jeg har fått tilbud om jobb på ei annen seter da svarte jeg. Men da var det bare ment som en advarsel, fikk jeg øre. Ja så da blir det vel geitestell neste sommer også får vi håpe.

#seter #geiter #brea #ål #level #støl

Følg meg gjerne på Bloglovin

Alt var bedre før

Ja var det nå egentlig det?

Spør du meg så var nok ikke alt så mye bedre, men vi har en egen evne til å huske det som var positivt, derfor tror jeg vi ofte mener at alt var bedre før.

Men da jeg var litt over 4 1/2 år ble jeg syk, jeg hadde fryktelig vond i magen og legen ble etter hvert tilkaldt. Det resulterte i at jeg måtte på sykehus. Jeg ante jo ikke hva sykehus var, jeg hadde aldri vært der før, men jeg trodde det måtte være no veldig fint, for jeg fikk på meg min flotteste bunadjakke som mamma hadde sydd til meg. Så ble jeg tulla inn i et pledd og lagt i baksetet på en drosje, sammen med pappa.

På sykehuset ble jeg lagt på en benk og fikk ei maske over munn og nese, med beskjed om å telle. Det lukta redselsfullt, og jeg fikk følelsen av å bli kvalt,  så jeg prøvde å holde pusten å telle inni meg, men da de lurte på om jeg ikke ville telle, så måtte jeg jo svare, og dermed var jeg borte. Jeg skulle operes for blindtarmbetennelse, og siden den sprakk, så måtte jeg ligge med rør.

Da jeg våkna igjen lå jeg i en seng på et rom hvor en sykesøster holdt på å vaske no instrumenter i en vask, og jeg var jo så tørst at jeg var helt desperat. Men jeg skulle selvfølgelig ikke drikke no, så uansett om jeg maste aldri så mye om å få vann i spyttebakken på nattbordet, så var det ingen respons. Til slutt ble nok sykesøsteren lei maset mitt, i alle fall fikk jeg en fuktig vaskeklut å suge på.

Det står for meg som noe av det beste jeg noen gang har kjent.

Det neste jeg husker var rommet jeg ble kjørt inn på, usikker på om det var 6 eller 8 mannsrom, for jeg husker bare 3 av de andre som lå der.

Den ene var en jente som var 1 år yngre enn meg, som hadde fått kokende vann over seg, den andre var en litt eldre jente som hadde brukket beinet og lå i strekk. Og så var det den snille voksne dama som hadde struma, og som het fru Skrabbelsrud.

Den gang fikk ikke foreldrene besøke barna sine på sykehuset, men heldigvis hadde jeg en barnepike som bodde på nabogården, hun fikk komme på besøk, og hun hadde med dukken min og hadde laget flere antrekk til den. En dag jeg våknet etter en blund lå det hårbørste og speil på nattbordet. Det var det bestefar som hadde vært innom med. Gjett om jeg var sint for at de ikke hadde vekt meg.

Men sidekameraten som hadde fått kokende vann over seg, fikk besøk av tanten sin, og av henne fikk hun et dukkesett med søplebrett og kost. Det resultert i at vi spiste pålegget på brødskiva men selve skiva smuldra vi opp på dyna og måtte koste opp etterpå, og selvfølgelig tømte vi søppelet på gulvet.

Jenta med brukket fot hadde masse Donaldblader, og de skulle jo vi små få låne, så de ble kasta over midtgangen (hun lå på motsatt side). Selvfølgelig havna det på gulvet, og da måtte fru Skrabbelsrud på banen og plukke opp.

Men for meg var nok oppholdet en traumatisk opplevelse, men ikke selve sykdommen og oppholdet, men den forbanna hodeputa som hele tiden fortalte om værmeldinger og fiskerimeldinger, jeg fikk informasjon om at det snødde på toppene, Jyskerev og Skagerak, og om mussa på stampen.

Og så spilte de susamarsjer stort sett hele tiden innimellom disse meldingene. Jeg forsto jo ikke at det var en radio som lå under puta som kunne slås av.

Jeg føler derfor at jeg har fått min porsjon med marsj, og kan egentlig ikke fordra å høre på det, ei heller spille det, det byr meg rett og slett litt i mot.

Da jeg kom hjem fra sykehuset etter ca 14 dager tror jeg, så husker jeg at jeg spurte mamma om hvorfor det bare snødde på toppene og ikke på hønene (naboen hadde både høner og en toppe).

Jeg tror vel det er bedre i dag når foreldrene kan få være med sine barn på sykehuset, det kan bli nok traumer og vonde tanker om en ikke har sine nærmeste med seg. Den dumme puta hadde jeg nok spurt mamma eller pappa om de kunne bytte, men med bare fremmede rundt meg ble det litt skummelt, og jeg trodde vel at det var slike puter på sykehus var.

Følg meg gjerne på Bloglovin

#gamledager #sykehus

 

 

Vinterferiegjester

Fikk besøk av to snupper som ville være på besøk hos bestemor et par dager i vinterferien. Siden jeg har vært aktiv med søm av Barbieklær i det siste, så har det gått med en del tid til å leike med dukkene.

Men ingen av disse dukkene høres ut som de er norske, for her går konversasjonen på engelsk.

Men de hadde med et par “barn” også, og de hadde jo ikke fått no nytt, så da måtte vi fikse litt til de også.

Men vi måtte ut en tur

selv om skiene fikk stå i ro ble det litt andre aktiviteter.

Men så ville de bake, men det var jo bare den største som hadde forkle, så da måtte vi selvfølgelig få laget et forkle før vi kunne sette i gang med no baking.

Alt klart til dagens gjøremål, nå skulle det bli boller.

Oppskrift fant vi her på Trines matblogg og gjett om det ble gode boller 🙂

 

#vinterferie #barnebarn