Rett fra Dansefestivalen i Sel over Valdresflya og videre over Golsfjellet.
Breastølen ligger på 1100 moh i Ål kommune, absolutt på snaufjellet, og et utrolig vakkert sted. Her koser vi oss både små og store.
Kristin og jeg er sjefsbudeiene, men vi har besøk av både små og store assistenter, noe som kom godt med når jeg honkla rundt med støttebandasje på kneet.
Første uka hadde bestefar med seg sine to småjenter, og da de ble spurt etter en dag på setra, om hvor lenge de skulle bli der. Ja da svarte de at de skulle være i 3 uker, i alle fall 1.
Det ble tur over til Hemsedal med fiskestang, så jentene fikk prøvd fiskelykken, men det var nok for fint vær. Det var bare på turen til seters at vi fikk noen regndrypp på bilruta.
Det hadde vært veldig tørt, derfor måtte vi ha restriksjoner på vannforbruket, så vi ønska oss regn på natta og fint på dagen. Ikke så enkelt å få det ønske oppfylt, så vi måtte fortsette vannsparingen.
Men i slike omgivelser er det jo helt umulig ikke å nyte tilværelsen. Til tross for hard jobbing fra 06:00 om morran og ca 3 timer, så ny runde fra 16:00 og nye 3 timer med melking og stell. Årets besetning besto av 138 melkegeiter og ca 60 killinger. Da jentene og bestefar dro hjem, hadde vi en kveld alene før nye gjester skulle komme. Men jammen fikk vi besøk i fjøset denne kvelden også. 4 unge karer hadde vært på fottur opp på Brea, og på tur hjem kom de i fjøsdøra og lurte på om de kunne få komme inn og ta en titt. Eksotisk å få se for de som aldri har opplevd det før, og de måtte love å spise Snøfrisk og brunost som takk for titten 🙂
Dagen etter var det bestemor som fikk besøk av sine jenter. Men det kom noen større assistenter på besøk også, så fjøshjelpen var upåklagelig.
Men innimellom blir det selvfølgelig tid til å gå på tur, kose med geitene, eller innta måltidene utendørs i husveggen.
Men så kom Synnøve og nevøen min med en kamerat, med regnet, og det ble butikktur og inneaktiviteter et par dager.
Men det varte bare et par dager, så ble det opphold igjen, men da var det bare ei natt igjen så var årets “feriejobb” gjennomført.
Det er helt klart kjempetrivelig å være i omgivelser der telefonen kun virker på sms og samtaler på bestemte steder, og blir derfor brukt kun til det aller nødvendigste. Internett er helt utenkelig, strøm er kun fra agregat når melkeanlegget skal brukes, eller et lite solsellepanel som gir strøm til noen lyspærer, og TV er heller ikke no tema der i huset.
Merkelig nok er det ingen som klager over at det mangler noe, for det er jo så mange andre ting en kan gjøre. Vi har håndarbeid, spill, tegnesaker og så prøver vi med litt fotmasasje innimellom.
Da er det et år til neste gang, om vi får fornya tillit da, og om det fortsatt er lønnsomt for eierne og fortsette med geiter.
Startet dagen med å hente nest eldste barnebarnet, og ferden gikk så oppover til Lyngdal der vi først var innom og vanna litt på kirkegården, og deretter var det en liten tur innom mamma/oldemor.
En liten sving bortom gården der dattera/tante sleit med slåtten og en traktor som hadde stoppa. Vi hadde ingen kompetanse når det gjaldt reparasjon, så vi dro like godt videre.
Neste stopp ble Soneren, med en aldri så liten dukkert.
Deretter ble det en tur hjem for å få oss litt lunsj. Hva skulle vi finne på nå da tru?
Jo verdens største hoppbakke, den er vel verdt et besøk, og der hadde ikke gutten vært før, så vi satte oss i bilen og kjørte dit.
Denne gangen tok vi trappene. Det var knallvær, varmt og 1078 trinn. Ikke dårlig av en 15 åring å slepe med seg bestemor oppover alle de trinna. Da vi kom på toppen måtte vi selvfølgelig skrive i boka, men siden det var åpen kafe i Vingen måtte vi ta noen ekstra trinn og komme helt til toppen.
Der ble det en velfortjent is mens vi koste oss med den flotte utsikten. Kan virkelig anbefales på det sterkeste.
Vi valgte å gå veien ned igjen, og der hadde noen lagt fra seg en gedigen gravemaskinskuffe.
Riktig så fornøyde med dagens innsats ble det en tur innom og kjøpe med pizza i Strandgata, kjempegod og vel fortjent 😉
En kjempefin dag, og vi tar gjerne en lignende dag seinere, men det får nok bli etter at alle er ferdig “feriert”.
Noen har mer trang til å finne på ting enn andre, og jeg er nok en av dem. Da jeg overtok odelsgården i 2000 starta jeg en tradisjon som har vokst og nå har flytta seg et par ganger.
Det starta med en grillfest for venner og kjente på gårdstunet, drøyt 20 inviterte. Partytelt ble kjøpt inn og en stor grill ble lånt, men etter hvert lagde vi en grill av en gammel varmtvannstank. Gjestene hadde selv med seg det de skulle spise og drikke, og da ble det fest.
Siden jeg overlot gården til neste generasjon og selv flytta, så ble det helt naturlig at arrangementet også flytta. Min samboer bygde nytt uthus og da var det helt på sin plass å ha grillfest som innvielse av det nye uthuset i 2011. Dermed var festen flytta og videreført i uthuset. Flere gjester og flere griller måtte til, så her ble nok en vanntank gjort om til griller, en tank – 2 griller.
Men i år ble det inngått et samarbeid med et par som har en nedlagt festplass som nærmeste nabo. Vi er veldig spente på hva som skal skje med stedet, for det var helt fantastisk å kunne benytte denne som ramme rundt grillfesten.
Opplegget var som før, vi satte opp griller og fyra opp.
Nytt av året var at vi hadde et 2 timers buggkurs før grillinga tok til. Tilbud til de som ønska å kunne holde varmen på dansegulvet utover kvelden, for selv i finværet ble det kaldt for de som bare satt stille.
Levende musikk har vi også hatt de tre siste årene, kjempebra, vi savna Vassdraget i år, men svingte oss villig vekk til tonene fra Moonshiners.
Da er det bare å vente å se hva som skjer neste år, grillfest blir det nok, men vi veit ikke helt hvor enda.
Sommeren har kommet, og det er stort sett bare å nyte livet i fulle drag. Men også i slike vakre omgivelser går livet sin gang og noen trekker sitt siste åndedrett. Denne gangen en gammel far, bestefar og oldefar som har levd et godt og innholdsrikt liv i over 90 år, men for de som blir igjen er savnet og sorgen likevel et faktum. Uansett hvordan vi snur og vender på det, så vil sorgen være der, men også mange og fine minner, små og store øyeblikk.
Noen mener det er feil å samles til “etegilde” etter den seremonielle seansen. Jeg synes det er en fin ting å kunne samles til minnesamvær, men hvorfor har vi gått vekk fra den gamle tradisjonen med gravøl, der de som kom hadde med seg sending. Det er vel det vi i dag kaller spleiselag.
Vi har i mange år arrangert grillfest, der gjestene tar med seg egen mat og drikke og vi kan nyte samværet uten at noen blir ruinert av å skulle dekke alle kostnadene. For meg er det samværet og den fine anledningen til å treffe familie og venner som er hovedingrediensen. Også ellers i vår stressende hverdag så har vi ikke tid til å besøke hverandre, i alle fall ikke uten å være invitert. Jeg er oppvokst på landet, der gikk vi til hverandre uten at vi måtte ha fått invitasjon eller måtte avtale time. Det er noe jeg fortsatt har vanskelig for å respektere og sikkert enda vanskeligere nå som jeg får enda bedre tid og anledning til å ta meg en tur på besøk.
Jeg sitter og tenker at den dagen det er min tur til å trekke mitt siste åndedrett, da ønsker jeg at de som føler for det skal få lov til å sørge men ikke for lenge, jeg ønsker kremasjon, men minnesamværet ønsker jeg at mine venner og etterlatte kan feire som et ekte gammeldags gravøl, gjerne med fest og dans. Livet går videre, så hvorfor dvele ved fortiden som er over? så derfor ønsker jeg heller ikke at noen skal være forpliktet til å ha et gravsted de må passe på, få dårlig samvittighet for at blomstene tørker eller ikke får planta i tide. Spre asken i vår skjønne natur, det er mitt ønske.
Ja da er jeg igang og ferien over, første dagen som pensjonist er gjennomført. Foreløpig er ikke kalenderen fylt opp med rutiner, men så er jeg vel heller ingen rutinejeger. Jeg er nok mer av de som liker forandring, ønsker ikke at hver dag skal være lik den foregående, og nå som jeg er min egen sjef og kan gjøre som jeg vil blir det nok heller ingen 9 til 4 plan på meg.
Første dag var en kjempeflott varm sommerdag med den gode duften av syrin i lufta. Noe som bare er til å nyte, med ei spennende bok og en god kopp te.
Nå er jeg av det slaget som fort blir litt rastløs, så jeg starta med å sette over en kjele med kjøtt til koking, det skulle bli lapskaus. Etter å ha skrelt og delt opp alle grønnsakene så hadde jeg vannblemme på pekefingeren, tydelig at dette ikke var no jeg gjør ofte.
10 liter nydelig lapskaus. Det er godt å ha i frysen, bare tine opp og ferdig til bruk. Innimellom ble det litt lesing og sol, litt klesvask, og så tok jeg også ei lita økt med å rive av tapet på soveromsveggene. Vi hadde en liten luring på besøk som skulle ha en liten blund i senga til bestefar, men da han våkna og ingen kom og henta han fant han ut at det var en løs sprekk i tapeten, og dermed var det plutselig borte et stykke av tapeten. Det var egentlig veldig greit, for jeg har nevnt at det er på tide med litt fornyelse, og nå kom unnskyldningen helt som bestilt. Fortsatt ikke helt ferdig, men egentlig er det vel noe som passer bedre å holde på med når det er innevær. Lurer litt på om jeg kunne fått en lignende unnskyldning for å bytte ut kjøkkenet jeg?
Heldige meg som har både barnebarn og bonusbarnebarn. Sist helg var to på overnatting. Minste barnebarnet ble feira med gaver og kaker på søndag, fylte 2 år på mandag. Veldig godt å tenke på at jeg kan bruke mer tid på barnebarna når jeg ikke skal stresse på jobb hver dag.
Hvert år siden 2006 har jeg fått være med som hjelpebudeie på geiteseter. Sammen med Kristin har vi melka og stelt mellom 120 og 170 melkegeiter + killinger. Fra 2007 har vi hatt med barnebarn, som har blitt flere i løpet av åra. Siden jeg nå har «ferie» hele sommeren, blir budeietilværelsen utvida fra ei til 2 uker, og så kommer det vel innom noen barnebarn i år også.
Å få oppleve nærkontakt med dyra og naturen er virkelig opplading av batterier, selv om det tar menge timer med melking og stell hver dag. Og barna koser seg storveis og ser frem til ei uke på setra hvert år.
