Ja var det nå egentlig det?
Spør du meg så var nok ikke alt så mye bedre, men vi har en egen evne til å huske det som var positivt, derfor tror jeg vi ofte mener at alt var bedre før.
Men da jeg var litt over 4 1/2 år ble jeg syk, jeg hadde fryktelig vond i magen og legen ble etter hvert tilkaldt. Det resulterte i at jeg måtte på sykehus. Jeg ante jo ikke hva sykehus var, jeg hadde aldri vært der før, men jeg trodde det måtte være no veldig fint, for jeg fikk på meg min flotteste bunadjakke som mamma hadde sydd til meg. Så ble jeg tulla inn i et pledd og lagt i baksetet på en drosje, sammen med pappa.
På sykehuset ble jeg lagt på en benk og fikk ei maske over munn og nese, med beskjed om å telle. Det lukta redselsfullt, og jeg fikk følelsen av å bli kvalt, så jeg prøvde å holde pusten å telle inni meg, men da de lurte på om jeg ikke ville telle, så måtte jeg jo svare, og dermed var jeg borte. Jeg skulle operes for blindtarmbetennelse, og siden den sprakk, så måtte jeg ligge med rør.
Da jeg våkna igjen lå jeg i en seng på et rom hvor en sykesøster holdt på å vaske no instrumenter i en vask, og jeg var jo så tørst at jeg var helt desperat. Men jeg skulle selvfølgelig ikke drikke no, så uansett om jeg maste aldri så mye om å få vann i spyttebakken på nattbordet, så var det ingen respons. Til slutt ble nok sykesøsteren lei maset mitt, i alle fall fikk jeg en fuktig vaskeklut å suge på.
Det står for meg som noe av det beste jeg noen gang har kjent.
Det neste jeg husker var rommet jeg ble kjørt inn på, usikker på om det var 6 eller 8 mannsrom, for jeg husker bare 3 av de andre som lå der.
Den ene var en jente som var 1 år yngre enn meg, som hadde fått kokende vann over seg, den andre var en litt eldre jente som hadde brukket beinet og lå i strekk. Og så var det den snille voksne dama som hadde struma, og som het fru Skrabbelsrud.
Den gang fikk ikke foreldrene besøke barna sine på sykehuset, men heldigvis hadde jeg en barnepike som bodde på nabogården, hun fikk komme på besøk, og hun hadde med dukken min og hadde laget flere antrekk til den. En dag jeg våknet etter en blund lå det hårbørste og speil på nattbordet. Det var det bestefar som hadde vært innom med. Gjett om jeg var sint for at de ikke hadde vekt meg.
Men sidekameraten som hadde fått kokende vann over seg, fikk besøk av tanten sin, og av henne fikk hun et dukkesett med søplebrett og kost. Det resultert i at vi spiste pålegget på brødskiva men selve skiva smuldra vi opp på dyna og måtte koste opp etterpå, og selvfølgelig tømte vi søppelet på gulvet.
Jenta med brukket fot hadde masse Donaldblader, og de skulle jo vi små få låne, så de ble kasta over midtgangen (hun lå på motsatt side). Selvfølgelig havna det på gulvet, og da måtte fru Skrabbelsrud på banen og plukke opp.
Men for meg var nok oppholdet en traumatisk opplevelse, men ikke selve sykdommen og oppholdet, men den forbanna hodeputa som hele tiden fortalte om værmeldinger og fiskerimeldinger, jeg fikk informasjon om at det snødde på toppene, Jyskerev og Skagerak, og om mussa på stampen.
Og så spilte de susamarsjer stort sett hele tiden innimellom disse meldingene. Jeg forsto jo ikke at det var en radio som lå under puta som kunne slås av.
Jeg føler derfor at jeg har fått min porsjon med marsj, og kan egentlig ikke fordra å høre på det, ei heller spille det, det byr meg rett og slett litt i mot.
Da jeg kom hjem fra sykehuset etter ca 14 dager tror jeg, så husker jeg at jeg spurte mamma om hvorfor det bare snødde på toppene og ikke på hønene (naboen hadde både høner og en toppe).
Jeg tror vel det er bedre i dag når foreldrene kan få være med sine barn på sykehuset, det kan bli nok traumer og vonde tanker om en ikke har sine nærmeste med seg. Den dumme puta hadde jeg nok spurt mamma eller pappa om de kunne bytte, men med bare fremmede rundt meg ble det litt skummelt, og jeg trodde vel at det var slike puter på sykehus var.
#gamledager #sykehus
I gamle dager trodde man at det var best at foreldrene ikke besøkte ungene på sykehus, for man ville ikke ha gråting og spetakkel når de gikk. Ingen tanker for at det kanskje var traumatisk for barnet, nei.
Jeg var også innlagt da jeg var ca 4 år, husker godt kloroformmasken. Det var ca 1961-62. Her var det mandler som skulle fjernes. Jeg havnet på rom med to voksne damer, for det var ikke egen barneavdeling på lokalsykehuset. Den ene damen stakk ut en tur på byen og kjøpte fargebok og fargestifter til meg. Siden jeg var så rolig og ikke gråt eller sutret, fikk mine foreldre faktisk lov å besøke meg et par ganger. Dessuten fikk jeg servert bare søtt og godt der, fromasj eller hva det var, pga halsen. Det hadde jeg aldri smakt før. Livet var ikke så verst på sykehuset for min del , men det har jo veldig mye med hva slags personlighet barnet har.
Et av mine barn var pasient i noen måneder som baby, og jeg hadde aldeles ikke likt å måtte holde meg unna. Så det er bra ting har endret seg.
Takk for fin kommentar. Vi er nok enige om at akkurat det med å få være med barn på sykehus har blitt bedre.
Å du milde himmel – nå har jeg lest, ledd, lest høyt og ledd igjen! Toppen…. men – jeg tror ikke alt var bedre før….. Synd du er kurert for marsjer da….. klem 🙂
Takk, bra du så humoren, for bortsett fra det som kom ut fra puta, nei så var nok ikke oppholdet så ille, klem😀
Jeg vet ikke om vi alltid husker det som er GODT bare men. Mange husker det dårlige best også. Jeg husker et sykehusopphold jeg også. Jeg var 4. Det var ikke så fælt, men jeg tror jeg husker det fordi det var annerledes enn hverdagen ellers 🙂 Mitt opphold liknet ditt 🙂
Nei som du ser så har jeg altså den puta som ikke var no godt minne, ikke maska med eter heller forresten, men jeg husker det også. Og ja jeg tror du har rett i at det er hendelser utenom det vanlige som gjør at vi husker det.