I dag var dagen da  ordføreren hadde invitert til julelunsj i kommunen (der jeg jobba). En kjempetrivelig tradisjon som jeg har vært med på i mange år, men dette var første året som invitert gjest og pensjonist.

Bordene var pynta og dekket til fest.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Ordføreren kjenner jeg fra flere år i teaterlaget vi begge var en del av, for en del år siden, og jeg veit at han er god på historier. Han pleier å ta noen av de når anledningen byr seg, og det gjorde den jo når han ønska velkommen i dag også.

Den første relaterte han til at det var så mange som hadde pynta seg i dag. Det var nemlig en guttunge som var på besøk hos tanta si. Tanta hadde også pynta seg og sto foran speilet og svingte seg rundt. Da lurte guttungen på hvorfor hun gjorde det. Jo sa tanta, det er fordi jeg blir så fin, hvorpå gutten svarte; tar det lang tid?

Kjempetrivelig å hilse på tidligere kolleger, både de som fortsatt jobber og andre som har gått av med pensjon.

På julelunsjen er det også tradisjon med quiz, og tilfeldighetene ville det slik at jeg havnvna på damepensjonistbordet. 

Men det skulle vise seg å være helt rett sted til rett tid. Vi gikk seirende ut av konkurransen med bare en feil, overlegen seier 🙂

Hm, litt betenkelig at kunnskapen sitter hos de pensjonerte?

Takk for god mat og kaker, taler, flere historier, quiz, premie og sang. Og sist men ikke minst barna fra barnehagen som kom og sang julesanger for oss. Kjempeflinke var de så stor applaus til kommunens fremtid.