Denne gangen var det en tidligere kollega og god venninne som ringte og lurte på om jeg hadde lyste til å være med. De var en gjeng som skulle opp til Jonsknuten etter jobb. Selvfølgelig , jeg behøvde ikke så lange tiden å tenke meg om. Vi skulle møtes på et bestemt sted i Kongsberg, og så gjort. 

Vi kjørte lenger enn langt, mente noen, men kom opp til Knutehytta der vi parkerte bilene og tok apostlene fatt.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Høyt der oppe så vi tårnet, og opp dit skulle vi. Det var ganske bratt og mye stein å forsere, pusten gikk som på en blåsebelg og svetten hagla, men opp skulle jeg. Riktig så ille var det vel ikke, i alle fall ikke når toppen var nådd. For en utsikt, men på grunn av dis var ikke alt like lett å få øye på.

Tårnet står i veien så noen full 360 grader ble det ikke, men det som er bak tårnet så vi på andre sida. For en flott utsikt, det er belønninga for å ha strevd seg opp. 

Her har jeg også et punkt jeg må innrømme at jeg har måttet endre. Tidligere sa jeg alltid at jeg aldri hadde vært på no topp og glemt igjen noe der, derfor behøvde jeg ikke gå dit heller. Jeg behøver vel ikke nå heller, men etter at jeg fikk den meldinga om at det var på tide å begynne med blodtrykksmedisiner så fant jeg ut at det antagelig var på tide å ta skjea i en annen hånd.

Jeg har ikke enda, etter 3 år, måttet ta blodtrykksmedisiner, men det er nok takket være endring i kosthold (les Grete Roode-kurs) og en ganske mye mer aktiv hverdag. 

Men turen opp til Knuten ble nok litt bratt, hvertfall nedover, så da endte det med en skikkelig vannblemme eller skal vi si gnagsår på stortåa.

Uansett blir ikke dette siste turen, så jeg takker følge for en kjempefin tur og gleder meg allerede til neste mulighet for å komme opp på en topp.

#topptur #knuten #jonsknuten #trim

Da er neste prosjekt også satt i gang. Jeg fant en flott oppskrift på nettet, fikk hjelp av ei venninne og så var første steg tatt. Innsurra i gaffatape utenpå ei gammel skjorte. Ser unektelig litt morsomt ut, kunne nesten stilt opp i spelet på Stiklestad i den rustningen der.

Ei gammel lampe ble flott fot å henge den på, gamle utslitte puter ble gjenbrukt til fyll, så nå blir det spennende å begynne å lage mønster og se hva jeg får ut av dette. Men det må jo være midt i blinken å ha en egen skredderbyste som er en tro kopi av den klærne skal passe til.

Annonsørinnhold

Skjønnhetsproduktene som er verdt hver krone

Jeg er av den typen Øystein Sunde synger om: “Kjekt å ha”, så jeg har liggende stoffer og gamle klær i mengder, som jeg tror det er mulig å få no nytt ut av. Så sjansen for å gå tom og bli arbeidsledig med det første er heller liten. 

Men etter hvert skal det bli fart på symaskinen igjen, den har hatt rolige dager lenge nå, i motsetning til eieren.

Neste vår skal mitt andre barnebarn konfirmeres, og han har ønsket seg bunad. Det betyr at jeg har startet jobben med å lage bunad og byggkønnhosun er allerede ferdig strikket.

Neste på lista er linninger til skjorta, og de er jeg også godt i gang med.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Men en konfirmant er ikke alltid ferdig utvokst, så det blir spennende å se om vi kan lage en som kan vare i noen år. Jeg sier vi, for jeg må ha litt bistand til måling, klipping og ellers gode råd. Jeg har tidligere sydd flere herrebunader, men da sammen med min nå avdøde tante. Eller som hun sa “du syr, jeg bruker kjeft og knappenåler”. En utrolig god samarbeidsform og gode stunder jeg fortsatt savner. Men denne gangen skal jeg altså hente bistand hos en annen tante og ei kusine som har jobba med bunadsøm i en årrekke.

Det er vel muligens noe som ligger til slekta for tanta til min far var den første læremesteren min når deg gjaldt søm. Hun bodde ikke så langt fra skolen, så det hendte ikke så sjelden at jeg gjorde en stopp hos henne og sydde litt etter at skoledagen var over. Jeg sydde skjørt, bluser, topper og ikke minst slengbukser. Da jeg ble eldre sydde jeg en god del klær til barna, jeg fikk nemlig symaskin av onkelen min da jeg gifta meg i 1973, og den lever i beste velgående fortsatt. Det må en vel kunne kalle kvalitet.

Sommeren har kommet, og det er stort sett bare å nyte livet i fulle drag. Men også i slike vakre omgivelser går livet sin gang og noen trekker sitt siste åndedrett. Denne gangen en gammel far, bestefar og oldefar som har levd et godt og innholdsrikt liv i over 90 år, men for de som blir igjen er savnet og sorgen likevel et faktum. Uansett hvordan vi snur og vender på det, så vil sorgen være der, men også mange og fine minner, små og store øyeblikk.

Noen mener det er feil å samles til “etegilde” etter den seremonielle seansen. Jeg synes det er en fin ting å kunne samles til minnesamvær, men hvorfor har vi gått vekk fra den gamle tradisjonen med gravøl, der de som kom hadde med seg sending. Det er vel det vi i dag kaller spleiselag.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Vi har i mange år arrangert grillfest, der gjestene tar med seg egen mat og drikke og vi kan nyte samværet uten at noen blir ruinert av å skulle dekke alle kostnadene. For meg er det samværet og den fine anledningen til å treffe familie og venner som er hovedingrediensen. Også ellers i vår stressende hverdag så har vi ikke tid til å besøke hverandre, i alle fall ikke uten å være invitert. Jeg er oppvokst på landet, der gikk vi til hverandre uten at vi måtte ha fått invitasjon eller måtte avtale time. Det er noe jeg fortsatt har vanskelig for å respektere og sikkert enda vanskeligere nå som jeg får enda bedre tid og anledning til å ta meg en tur på besøk.

Jeg sitter og tenker at den dagen det er min tur til å trekke mitt siste åndedrett, da ønsker jeg at de som føler for det skal få lov til å sørge men ikke for lenge, jeg ønsker kremasjon, men minnesamværet ønsker jeg at mine venner og etterlatte kan feire som et ekte gammeldags gravøl, gjerne med fest og dans. Livet går videre, så hvorfor dvele ved fortiden som er over? så derfor ønsker jeg heller ikke at noen skal være forpliktet til å ha et gravsted de må passe på, få dårlig samvittighet for at blomstene tørker eller ikke får planta i tide. Spre asken i vår skjønne natur, det er mitt ønske.

I dag var dagen da jeg for første gang skulle være med på turen Jentene på kyststien. Jeg var med på Grethe Waitz-løpet flere år, og dette er jo noe av samme opplegg, bortsett fra at i dag avslutta vi med reker.

Vi var to stk som satte kursen mot Stavern på morrakvisten. Da vi kom dit var vi litt i villrede om hvor vi skulle parkere, men etter hvert fant vi god plass, og kom oss til torvet for å “sjekke inn”. 

Annonsørinnhold

Skjønnhetsproduktene som er verdt hver krone

Etter en time, først i insjekkingskø, deretter i dokø, så var vi i gang. I et aldeles utrolig flott vær tilbakela vi den ene kilometeren etter den andre, det var varmt, men med en liten bris var det bare helt fantastisk.

Vi måtte stoppe opp litt for å ta bilder, og så måtte vi jo spise medbrakt niste.

Turen fortsatte i flotte omgivelser, og selv om det ble litt køgåing her også, var det bare å nyte turen til fulle.

Dagens løype på 11 kilometer.

I mål på Anvik Gård ble det trivelig samvær og reker med tilbehør.

Buss tilbake til Stavern hvor vi fant igjen bilen og kom oss hjemmover. Bra gjennomført og takk for følge 🙂

Ja da er jeg igang og ferien over, første dagen som pensjonist er gjennomført. Foreløpig er ikke kalenderen fylt opp med rutiner, men så er jeg vel heller ingen rutinejeger. Jeg er nok mer av de som liker forandring, ønsker ikke at hver dag skal være lik den foregående, og nå som jeg er min egen sjef og kan gjøre som jeg vil blir det nok heller ingen 9 til 4 plan på meg.

Første dag var en kjempeflott varm sommerdag med den gode duften av syrin i lufta. Noe som bare er til å nyte, med ei spennende bok og en god kopp te.

Nå er jeg av det slaget som fort blir litt rastløs, så jeg starta med å sette over en kjele med kjøtt til koking, det skulle bli lapskaus. Etter å ha skrelt og delt opp alle grønnsakene så hadde jeg vannblemme på pekefingeren, tydelig at dette ikke var no jeg gjør ofte.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

10 liter nydelig lapskaus. Det er godt å ha i frysen, bare tine opp og ferdig til bruk. Innimellom ble det litt lesing og sol, litt klesvask, og så tok jeg også ei lita økt med å rive av tapet på soveromsveggene. Vi hadde en liten luring på besøk som skulle ha en liten blund i senga til bestefar, men da han våkna og ingen kom og henta han fant han ut at det var en løs sprekk i tapeten, og dermed var det plutselig borte et stykke av tapeten. Det var egentlig veldig greit, for jeg har nevnt at det er på tide med litt fornyelse, og nå kom unnskyldningen helt som bestilt. Fortsatt ikke helt ferdig, men egentlig er det vel noe som passer bedre å holde på med når det er innevær. Lurer litt på om jeg kunne fått en lignende unnskyldning for å bytte ut kjøkkenet jeg?