Er det virkelig noe som bare blir sånn? Om ting bare blir sånn, ja da har en vel ikke gjort no for å få et forventa resultat. Toppen av idioti er å gjøre det samme om og om igjen, men forvente et nytt resultat hver gang.
Etter å ha vært i et forhold i vel 12 år, og nesten 11 som samboer, har jeg nå fått status som singel. Det er i seg selv ganske trist og sorgtungt, å bli kasta på dør uten å få noe skikkelig svar på hvorfor. Hva er så ille at det ikke er mulig å gjøre noe med? Og i disse koronatider når en skal holde avstand så blir det ekstra tungt. Det å kunne få en god bamseklem av venner, som trøster, skal vi altså ikke gjøre i disse dager. Men jeg har mange gode venner, og det setter jeg skikkelig stor pris på nå. Det å ha noen å prate med, bearbeide sorgen, det er helt ubeskrivelig.
Men jeg veit at det går over, det må bare gå seg til. En må vel innom noen ulike stadier før livet igjen stabiliserer seg. Men du verden som jeg gleder meg til det igjen blir sosiale tilstelningen hvor det blir mulig å treffe venner og kjente igjen. Men mens jeg venter på det så ønsker jeg fint vær og mye besøk på terassen.
Mønsteret tegna jeg av i et excel-ark. Jeg er nå i ferd med å lage en oppskrift på disse her. Nå skal det sies at jeg fikk en oppskrift på Fingervanter fra Flesberg, og det var jo greit å ha en kontrollsjekk på det jeg fant ut. Mønsteret var litt annerledes enn det jeg hadde tegna av også, så da var det greiest å følge mitt eget.
Det dukka opp da mitt reisefølge hadde funnet igjen et gammelt bilde fra vi var på vår store cruice- og Amerikatur. Som bilde viser gikk turen ført til New York, videre til Miami og Jamaica med fly. Der gikk vi ombord i cruiceskipet hvor min søster og hennes venninne jobbe. Det var deres 2 siste uker ombord vi skulle få følge, og da skulle skipet forflyttes fra Karibia opp til Alaska hvor det skulle kjøre sommercruice.
Det var “once in a lifetime” turen. Det var så mange opplevelser, noen ikke like fornøyelige der og da, men veldig morsomt i ettertid, når alt gikk bra.
Selvfølgelig veldig artig når en kan henge med både som pasasjer og mannskap. Vi ble kjent med flest av de ansatte, for de blåhåra gamle amerikanske damene ble sinte på oss når de fikk høre at vi var fra Norge. Vi tok jo liv av både sel og hval.
Vi var i land i Colombia, i Costa Rica og her på en strand i Mexico.
Det mest dramatiske var nok da vi skulle sjekkes inn i USA da vi kom til Los Angeles etter 14 dager ombord. Det var ingen vanlig passasjerhavn, båten var tross alt kun innom for å slippe passasjerer av båten, slike som oss. Derfor var det rigga til et skur der alle pappirer og innsjekking skulle fåregå. Siden min søster og venninne skulle mønstre av, men skulle jobbe til dagen etter, da skipet skulle forlate kai og reise videre, måtte vi alle få godkjent at vi skulle inn i USA, måtte dette altså gjøres når tollopplegget var rigga.
Det varte og det rakk, men ingen søster dukka opp. Til slutt kom hun og ba oss komme oss ut og få sjekka oss gjennom tolla, for de fikk ikke forlate skipet før alle var sjekka, det var nemlig funnet narkotika ombord.
Vi kom oss ut, fikk sjekka oss gjennom tollkontrollen i siste øyeblikk, og kom ut på kaia. Der sto det masse kontainere, og en enslig buss. Vi skulle jo inn igjen og overnatte en natt til på båten siden vi skulle reise videre sammen med min søster og venninne dagen etter, så på en eller annen måte måtte vi få satt fra oss bagasjen på land. For å komme inn igjen på båten med bagasje var helt utenkelig slik situasjonen var der. Bussen som sto igjen på kaia skulle til flyplassen, så vi fant ut at vi reiser dit og setter fra oss bagasjen, der er det i alle fall oppbevaringsbokser tenkte vi. Som tenkt så gjort, men problemet dukka opp da vi skulle returnere fra flyplassen, ingen av oss hadde sjekka hva kaia het, eller hva adressa var der. Detektivarbeid, men med god hjelp av både bussjåfører og taxisjåfører fant vi igjen kaia ved den grønne brua til slutt.
Vi måtte bli godkjent av styrmannen ombord før vi fikk komme ombord igjen, men det ordna seg og dagen etter forlot vi skipet sammen med de to som mønstret av.
Nå gikk turen videre med fly, denne gangen til Seattle hvor min venninne og reisefølge hadde vært au pair. Her ble vi enige om at vi skulle leie bil, og nå gikk turen til Vancouver hvor det tilfeldigvis var Expo-utstilling.
En tur innom Vancouver Island ble det også før vi returnerte til Seattle, der vi fikk med oss 17. mai feiring før vi satte oss på flyet og starta på turen hjem.
Men vi fikk oss nok en overraskelse da vi kom til New York, der vi skulle bytte fly for siste etappe tilbake til Oslo. I kampens hete hadde noen kjørt en ombordstigningstrapp inn i ene vingen på flyet vårt, så det kunne ikke lette før det var reparert. Det medførte at vi fikk en ekstra hotellovernatting, og plass på flyet et døgn seinere. Rimelig slitene etter både masse inntrykk, endring av døgnrytme og så rett på jobb.
Ja, når normalen blir annerledes, da er det klart at noe ikke er helt som det pleier. Jeg og to venninner skulle vært på Madeira vi nå, men isteden måtte vi bli hjemme. Vi er nok i det de definerer som risikogruppe (over 65), men vi prøver å følge alle råd og pålegg som best vi kan, og ingen av oss har følt no symptomer på influensa. Derfor ble vi enige om å treffes for å ta en spasertur i det flotte været i dag. Det endte opp med at vi skulle treffes hos meg, så vi starta med lunsj på terassen.
Så starta vi på en flott rundtur, der vi gikk på rekke med god avstand,
Og til slutt en liten tur innom på kirkegården, med utsikt rett hjem.
Etter 7,5 km smakte det fantastisk med en kopp kaffe og en liten sjokoladebit.
Det å se/prate med noen utenfor husets fire vegger har altså blitt annerledes i disse dager, og det var fantastisk trivelig, selv om vi ikke fysisk kunne gi hverandre en god klem. Ingen tvil om at det sosiale betyr mye også for oss i risikogruppa.
Vårfornemmelsen er her, så i dag tok jeg med meg en bærepose da jeg tok meg en liten luftetur langs veien. Noe kan nok være “mista” fra en henger, sykkel eller lignende, men mesteparten av det her er det nok noen som bare har kasta fra et bilvindu. Skulle ikke tro det var så vanskelig å ta med søpla si og putte den i en søppeldunke i nærheten.
Det var ikke no lang tur jeg tok, bare litt lenger enn der veien forsvinner i høyre siden av bildet.
Fikk i alle fall en liten oppmuntring i disse krisetider. Onsdag og torsdag tikka det inn meldinger. Ikke no milliongevinst akkurat, men alle monner drar sa musa da ho pissa i havet.
Men uansett så er det jo en liten oppmuntring i hverdagen når dett dypper litt.
