Men med denne hilsenen på telefonen på morran så måtte jo dagen bli bra.
Det starta med en kjøretur, langt innover i skogen.
Etter at bilen ble parkert starta vi på apostlenes hester
Det starta ganske så bedagelig med grusvei og flatt tereng
Men så kom vi på stien, og mange steder måtte vi leite oss frem til disse blåmerkene for å vite hvor vi skulle, stien var ikke like lett å finne hele veien.
Men at det var bratt er det ingen tvil om
Etter hvert fikk vi noen glimt av utsikten
Og rett ved stien fant vi en masse multblomster
Men etter ca 270 høydemeter var vi oppe og kunne se utover mot Eikeren
mot Skrim og Knuten
eller oppover mot Sigdal
Mot Flesberg og Blefjell
Her var vi.
her var det dekning på telefon, så det ble sendt både snapp og meldinger
Så var den flotte utsikten gode minner, og vi prøvde å finne blåmerkene nedover igjen.
Dette skaugtrollet møtte vi på vår vei
En sjeggete gammel mann hadde vokst inn i treet
Flere steder var det en smule vått
Men det setter nok denne lille krabaten pris på
Nede igjen ser vi oss tilbake
Helt der oppe var vi
En påfugel møtte vi også på turen
Og før vi satte oss i bilen og tok fatt på hjemveien ble det en liten rast på lånte stoler.
En liten tur midt inne på Holtefjell
og det beste med turen, dusjen og sofaen etterpå…..
Det ble innført restriksjoner, frivillige aktiviteter ble stengt, vi fikk ikke lov å komme på besøk, beboerne fikk ikke lov å reise på besøk, og nå har dette blitt en enorm belastning. Mamma vil ikke lenger bo i omsorgsboligen, hun blir deprimert av å være så mye aleine og det som starta så bra med sosialt samvær og innhold i hverdagen, har etter hvert blitt en sann plage. Hun ringer og vil flytte hjem, hun er sint og klager over at alle de andre har reist hjem, så hun har blitt igjen aleine der.
I tillegg til at det er restriksjoner i forbindelse med korona så er også innsparingstiltakene iverksatt. Hvem sparer på dette? De må nå spise hver for seg, de skal handle selv, noe mamma ikke er i stand til, så det er etablert en ordning med Kiwi-kort som de kan handle på. Dette må hjemmehjelpen bistå med. Middagen er det laget ordning med at de får fra kjøkkenet, men det er ikke kommet noe tilbud om ulike størrelser på porsjonene. En liten vever gammel dame spiser nok langt fra like mye som en mann. Hadde det ikke vært bedre med tilbud om små og store porsjoner?
Brødmat skal de altså holde seg med selv, men når det blir satt inn 3000 kroner på kortet og det en måned senere blir gitt beskjed om at det er på tide å fylle på, da blir jeg veldig i tvil om hvor mye den gamle dama klarer å spise av brødmat i løpet av en måned. Om det stemmer så må det være mye som blir kasta, og det er vel ikke det vi skal oppfordre til?
Hvorfor går det ikke an å ha felles innkjøp og felles matservering for alle som ønsker det? Jeg kan ikke forstå at kjøkkenet skulle ha så store problemer med å sørge for mat til noen flere enn de allerede gjør på sykehjemmet. Det vil jo bety at det blir mulighet for mye mer variert kosthold, spesielt i brødveien. Hva med de ærnæringsmessige forholdene i det her?
Det blir vel å sette ting litt på spissen, men er det bedre å dø av kjedsomhet og dårlig kosthold enn av korona?
Siden ingen får komme på besøk, så har heller ikke familien noen mulighet for å sjekke hvordan ting forholder seg inne hos mamma nå for tiden, vi er prisgitt de som jobber der, og jeg tror de har mer enn nok å gjøre fra før, ikke minst i disse restriksjonstider, enn at vi skal kunne forlange at de har den fulle og hele oversikten.
Det å iverksette slike såkalte sparetiltak som er gjort nå, er helt forkastelig og burde ikke skjedd før det hadde fått en mye bedre behandling. Det har heller ikke vært tatt opp med legene fikk jeg vite, da jeg forhørte meg på legekontoret.
Er det andre løsninger det burde være mulig å gjennomføre?
Jeg kunne tenke meg å be økonomikontoret lage en oversikt over hvor mye det koster å drifte omsorgboligene før og etter omlegging. At det er et regnestykke som gir no gevinst har jeg vanskelig for å forstå. Når hjemmehjelpene skal inn og hjelpe hver enkelt i forbindelse med mat, istedet for at det blir gjort på ett sted. Og hva med husleie? Er det riktig at det skal betales for onsorgsbolig når tilbudet blir det samme som hjemmeboende?
Er det virkelig noe som bare blir sånn? Om ting bare blir sånn, ja da har en vel ikke gjort no for å få et forventa resultat. Toppen av idioti er å gjøre det samme om og om igjen, men forvente et nytt resultat hver gang.
Etter å ha vært i et forhold i vel 12 år, og nesten 11 som samboer, har jeg nå fått status som singel. Det er i seg selv ganske trist og sorgtungt, å bli kasta på dør uten å få noe skikkelig svar på hvorfor. Hva er så ille at det ikke er mulig å gjøre noe med? Og i disse koronatider når en skal holde avstand så blir det ekstra tungt. Det å kunne få en god bamseklem av venner, som trøster, skal vi altså ikke gjøre i disse dager. Men jeg har mange gode venner, og det setter jeg skikkelig stor pris på nå. Det å ha noen å prate med, bearbeide sorgen, det er helt ubeskrivelig.
Men jeg veit at det går over, det må bare gå seg til. En må vel innom noen ulike stadier før livet igjen stabiliserer seg. Men du verden som jeg gleder meg til det igjen blir sosiale tilstelningen hvor det blir mulig å treffe venner og kjente igjen. Men mens jeg venter på det så ønsker jeg fint vær og mye besøk på terassen.
Mønsteret tegna jeg av i et excel-ark. Jeg er nå i ferd med å lage en oppskrift på disse her. Nå skal det sies at jeg fikk en oppskrift på Fingervanter fra Flesberg, og det var jo greit å ha en kontrollsjekk på det jeg fant ut. Mønsteret var litt annerledes enn det jeg hadde tegna av også, så da var det greiest å følge mitt eget.
Det dukka opp da mitt reisefølge hadde funnet igjen et gammelt bilde fra vi var på vår store cruice- og Amerikatur. Som bilde viser gikk turen ført til New York, videre til Miami og Jamaica med fly. Der gikk vi ombord i cruiceskipet hvor min søster og hennes venninne jobbe. Det var deres 2 siste uker ombord vi skulle få følge, og da skulle skipet forflyttes fra Karibia opp til Alaska hvor det skulle kjøre sommercruice.
Det var “once in a lifetime” turen. Det var så mange opplevelser, noen ikke like fornøyelige der og da, men veldig morsomt i ettertid, når alt gikk bra.
Selvfølgelig veldig artig når en kan henge med både som pasasjer og mannskap. Vi ble kjent med flest av de ansatte, for de blåhåra gamle amerikanske damene ble sinte på oss når de fikk høre at vi var fra Norge. Vi tok jo liv av både sel og hval.
Vi var i land i Colombia, i Costa Rica og her på en strand i Mexico.
Det mest dramatiske var nok da vi skulle sjekkes inn i USA da vi kom til Los Angeles etter 14 dager ombord. Det var ingen vanlig passasjerhavn, båten var tross alt kun innom for å slippe passasjerer av båten, slike som oss. Derfor var det rigga til et skur der alle pappirer og innsjekking skulle fåregå. Siden min søster og venninne skulle mønstre av, men skulle jobbe til dagen etter, da skipet skulle forlate kai og reise videre, måtte vi alle få godkjent at vi skulle inn i USA, måtte dette altså gjøres når tollopplegget var rigga.
Det varte og det rakk, men ingen søster dukka opp. Til slutt kom hun og ba oss komme oss ut og få sjekka oss gjennom tolla, for de fikk ikke forlate skipet før alle var sjekka, det var nemlig funnet narkotika ombord.
Vi kom oss ut, fikk sjekka oss gjennom tollkontrollen i siste øyeblikk, og kom ut på kaia. Der sto det masse kontainere, og en enslig buss. Vi skulle jo inn igjen og overnatte en natt til på båten siden vi skulle reise videre sammen med min søster og venninne dagen etter, så på en eller annen måte måtte vi få satt fra oss bagasjen på land. For å komme inn igjen på båten med bagasje var helt utenkelig slik situasjonen var der. Bussen som sto igjen på kaia skulle til flyplassen, så vi fant ut at vi reiser dit og setter fra oss bagasjen, der er det i alle fall oppbevaringsbokser tenkte vi. Som tenkt så gjort, men problemet dukka opp da vi skulle returnere fra flyplassen, ingen av oss hadde sjekka hva kaia het, eller hva adressa var der. Detektivarbeid, men med god hjelp av både bussjåfører og taxisjåfører fant vi igjen kaia ved den grønne brua til slutt.
Vi måtte bli godkjent av styrmannen ombord før vi fikk komme ombord igjen, men det ordna seg og dagen etter forlot vi skipet sammen med de to som mønstret av.
Nå gikk turen videre med fly, denne gangen til Seattle hvor min venninne og reisefølge hadde vært au pair. Her ble vi enige om at vi skulle leie bil, og nå gikk turen til Vancouver hvor det tilfeldigvis var Expo-utstilling.
En tur innom Vancouver Island ble det også før vi returnerte til Seattle, der vi fikk med oss 17. mai feiring før vi satte oss på flyet og starta på turen hjem.
Men vi fikk oss nok en overraskelse da vi kom til New York, der vi skulle bytte fly for siste etappe tilbake til Oslo. I kampens hete hadde noen kjørt en ombordstigningstrapp inn i ene vingen på flyet vårt, så det kunne ikke lette før det var reparert. Det medførte at vi fikk en ekstra hotellovernatting, og plass på flyet et døgn seinere. Rimelig slitene etter både masse inntrykk, endring av døgnrytme og så rett på jobb.
