Mandagsturen gikk denne uka på mandag.
Etter å ha kommet opp første kneika og litt til så ble det bra utsikt
Her skal det etter sigende ha ligget en gård, der var det laget en andedam. Ikke så mye igjen av den nå.
Etter mye oppover kom vi til Holotjern, noen drista seg til et bad
mens andre bare kjøla beina.
Så gikk det nedover igjen
Og jammen møtte vi på noen ulldotter mellom trærne
Kjempefin tur i varmen.
Målet med turen i dag var Surtvarden i Svene. Hadde aldri vært der før så dette ble helt nye stier.
Men med denne hilsenen på telefonen på morran så måtte jo dagen bli bra.
Det starta med en kjøretur, langt innover i skogen.
Etter at bilen ble parkert starta vi på apostlenes hester
Det starta ganske så bedagelig med grusvei og flatt tereng
Men så kom vi på stien, og mange steder måtte vi leite oss frem til disse blåmerkene for å vite hvor vi skulle, stien var ikke like lett å finne hele veien.
Men at det var bratt er det ingen tvil om
Etter hvert fikk vi noen glimt av utsikten
Og rett ved stien fant vi en masse multblomster
Men etter ca 270 høydemeter var vi oppe og kunne se utover mot Eikeren
mot Skrim og Knuten
eller oppover mot Sigdal
Mot Flesberg og Blefjell
Her var vi.
her var det dekning på telefon, så det ble sendt både snapp og meldinger
Så var den flotte utsikten gode minner, og vi prøvde å finne blåmerkene nedover igjen.
Dette skaugtrollet møtte vi på vår vei
En sjeggete gammel mann hadde vokst inn i treet
Flere steder var det en smule vått
Men det setter nok denne lille krabaten pris på
Nede igjen ser vi oss tilbake
Helt der oppe var vi
En påfugel møtte vi også på turen
Og før vi satte oss i bilen og tok fatt på hjemveien ble det en liten rast på lånte stoler.
En liten tur midt inne på Holtefjell
og det beste med turen, dusjen og sofaen etterpå…..
Det er godt å ha turvenner, og vi fortsatte det vi har starta på, nemlig å oppleve “barndommens minner”.
Stua her har nok ikke forandra seg vesentlig siden barndommen, men blomsterfloret var nok ikke det samme.
Et jakttårn har også dukka opp.
Og jammen var det mulig å slenge seg nedpå og ta seg en liten hvil her og…..
Vi tok oss den frihet å låne krakker og bord på en uteplass, så ikke ut til at det bodde noen der.
Målet for turen var Hanserud, og her er et gammelt bilde, fra ca 1960 og da var jeg hit som barn.
I dag var det ingen kuer å se, men noen flere biler.
Så var det å snu nesa hjemmover igjen.
Kjempeflott å gå på tur i slik vær.
Nok et gammelt bilde, dette er nok litt før min barndom, når veien ble bygget ved Øvre Granstugo.
men vi fant igjen den gamle veien nå også, så vidt.
Her er et gammelt bilde fra nedre Granstugo
Her har det også skjedd en del forandringer, selv om dette er fra en litt annen vinkel. Låen står fortsatt på samme sted.
Vel gjennomført tur, og her er løypa.
Takk for nok en kjempeflott tur jenter.
Jeg hadde et innlegg i forbindelse med at det skulle spares penger i omsorgsboligen der min mor nå bor. Det ble skrevet i avisen om det, og jeg laget en gruppe på Facebook. Vi sendte brev til ledelsen, men fikk kun svarbrev som ikke inneholdt et eneste svar på de spørsmålene vi hadde stilt. Og så kom koronaviruset.
Det ble innført restriksjoner, frivillige aktiviteter ble stengt, vi fikk ikke lov å komme på besøk, beboerne fikk ikke lov å reise på besøk, og nå har dette blitt en enorm belastning. Mamma vil ikke lenger bo i omsorgsboligen, hun blir deprimert av å være så mye aleine og det som starta så bra med sosialt samvær og innhold i hverdagen, har etter hvert blitt en sann plage. Hun ringer og vil flytte hjem, hun er sint og klager over at alle de andre har reist hjem, så hun har blitt igjen aleine der.
I tillegg til at det er restriksjoner i forbindelse med korona så er også innsparingstiltakene iverksatt. Hvem sparer på dette? De må nå spise hver for seg, de skal handle selv, noe mamma ikke er i stand til, så det er etablert en ordning med Kiwi-kort som de kan handle på. Dette må hjemmehjelpen bistå med. Middagen er det laget ordning med at de får fra kjøkkenet, men det er ikke kommet noe tilbud om ulike størrelser på porsjonene. En liten vever gammel dame spiser nok langt fra like mye som en mann. Hadde det ikke vært bedre med tilbud om små og store porsjoner?
Brødmat skal de altså holde seg med selv, men når det blir satt inn 3000 kroner på kortet og det en måned senere blir gitt beskjed om at det er på tide å fylle på, da blir jeg veldig i tvil om hvor mye den gamle dama klarer å spise av brødmat i løpet av en måned. Om det stemmer så må det være mye som blir kasta, og det er vel ikke det vi skal oppfordre til?
Hvorfor går det ikke an å ha felles innkjøp og felles matservering for alle som ønsker det? Jeg kan ikke forstå at kjøkkenet skulle ha så store problemer med å sørge for mat til noen flere enn de allerede gjør på sykehjemmet. Det vil jo bety at det blir mulighet for mye mer variert kosthold, spesielt i brødveien. Hva med de ærnæringsmessige forholdene i det her?
Det blir vel å sette ting litt på spissen, men er det bedre å dø av kjedsomhet og dårlig kosthold enn av korona?
Siden ingen får komme på besøk, så har heller ikke familien noen mulighet for å sjekke hvordan ting forholder seg inne hos mamma nå for tiden, vi er prisgitt de som jobber der, og jeg tror de har mer enn nok å gjøre fra før, ikke minst i disse restriksjonstider, enn at vi skal kunne forlange at de har den fulle og hele oversikten.
Det å iverksette slike såkalte sparetiltak som er gjort nå, er helt forkastelig og burde ikke skjedd før det hadde fått en mye bedre behandling. Det har heller ikke vært tatt opp med legene fikk jeg vite, da jeg forhørte meg på legekontoret.
Er det andre løsninger det burde være mulig å gjennomføre?
Jeg kunne tenke meg å be økonomikontoret lage en oversikt over hvor mye det koster å drifte omsorgboligene før og etter omlegging. At det er et regnestykke som gir no gevinst har jeg vanskelig for å forstå. Når hjemmehjelpene skal inn og hjelpe hver enkelt i forbindelse med mat, istedet for at det blir gjort på ett sted. Og hva med husleie? Er det riktig at det skal betales for onsorgsbolig når tilbudet blir det samme som hjemmeboende?
Et gammelt klenodium etter min fars tante dukka opp, og her var det mange flotte gamle bilder.
Her er bilde av min bestemors søster, og eier av albumet til høyre, sammen med bestemoren til en av mine venninner.
Og helt fantastisk at det er skrevet navn og til og med årstall på noen av de.
Det eldste jeg fant var av min oldemor som her er 29 år, og hennes søster som var 4 år yngre.
Og her fant jeg brudebilde av bestemor og bestefar, som gifta seg i 1925
Og tante Guri som ikke er gamle jenta her, født i 1926
Er det virkelig noe som bare blir sånn? Om ting bare blir sånn, ja da har en vel ikke gjort no for å få et forventa resultat. Toppen av idioti er å gjøre det samme om og om igjen, men forvente et nytt resultat hver gang.
Etter å ha vært i et forhold i vel 12 år, og nesten 11 som samboer, har jeg nå fått status som singel. Det er i seg selv ganske trist og sorgtungt, å bli kasta på dør uten å få noe skikkelig svar på hvorfor. Hva er så ille at det ikke er mulig å gjøre noe med? Og i disse koronatider når en skal holde avstand så blir det ekstra tungt. Det å kunne få en god bamseklem av venner, som trøster, skal vi altså ikke gjøre i disse dager. Men jeg har mange gode venner, og det setter jeg skikkelig stor pris på nå. Det å ha noen å prate med, bearbeide sorgen, det er helt ubeskrivelig.
Men jeg veit at det går over, det må bare gå seg til. En må vel innom noen ulike stadier før livet igjen stabiliserer seg. Men du verden som jeg gleder meg til det igjen blir sosiale tilstelningen hvor det blir mulig å treffe venner og kjente igjen. Men mens jeg venter på det så ønsker jeg fint vær og mye besøk på terassen.
I dag ble det nok en tur langs Drammenselva,
men denne gang starta vi på parkeringa ved Kongsfoss og gikk opp og over elva ved Embretsfoss. Her var det riving på gang.
Flott i sola, men det kom noen vindkuler som kjøla oss godt ned. Men hestehoven og sommerfuglen kosa seg i sola
Etter 3 kilometer fant vi en benk, der ble det en liten rast med litt niste og varm kaffe.
Og utsikten var det jo ikke noe å si på.
Da vi kom tilbake hadde det vel ikke minka så veldig mye på den gamle kraftstasjonen, men med så mye armeringsjern tar det nok sin tid å få det ned.
Tilbake på parkeringsplassen, og en liten biltur hjem.
Da har jeg faktisk kopiert de gamle fingervantene jeg fikk (arvet etter min tante).
Jeg hekla begge to samtidig, da var det lettere å få de like.
Mønsteret tegna jeg av i et excel-ark. Jeg er nå i ferd med å lage en oppskrift på disse her. Nå skal det sies at jeg fikk en oppskrift på Fingervanter fra Flesberg, og det var jo greit å ha en kontrollsjekk på det jeg fant ut. Mønsteret var litt annerledes enn det jeg hadde tegna av også, så da var det greiest å følge mitt eget.
Heklemetoden er den samme som jeg har beskrevet og vist i et tidligere innlegg.
Litt av utfordringen var å få fingrene slik de skulle være, for de ligger litt over hverandre. Men jeg tror det gikk ganske bra til slutt.
Og her er orginalen. Den observante vil nok kunne se at jeg har lagt inn min egen lille variant både hva farger og mønster angår.
Hvem finner forskjellene?
Nå var det på tide å få en luftetur, og denne gangen ble det på fiskestien langs Storelva (Drammenselva). Med brua ved Gravfoss i det fjerne.
En liten test på å some inn med min nye Iphone11
Våren er her
Og vi fant en ugle på en stubbe
Og en ørn på en annen
Her er brua på litt mindre avstand.
Det var en kjempeflott tur.
Og vi fulgte rådene om å holde avstand, så vi gikk på rekke og prøvde å forlate stien og vente når vi møtte andre turgåere.
Det går fremover, men det er vel noe med alderen, for det å få det riktig med svart garn krever lys.
Men i disse koronatider da en helst ikke skal menge seg med andre, må en jo ha noe å henge fingrene i.
