Gamle minner

Det dukka opp da mitt reisefølge hadde funnet igjen et gammelt bilde fra vi var på vår store cruice- og Amerikatur. Som bilde viser gikk turen ført til New York, videre til Miami og Jamaica med fly. Der gikk vi ombord i cruiceskipet hvor min søster og hennes venninne jobbe. Det var deres 2 siste uker ombord vi skulle få følge, og da skulle skipet forflyttes fra Karibia opp til Alaska hvor det skulle kjøre sommercruice.

Det var “once in a lifetime” turen. Det var så mange opplevelser, noen ikke like fornøyelige der og da, men veldig morsomt i ettertid, når alt gikk bra.

Selvfølgelig veldig artig når en kan henge med både som pasasjer og mannskap. Vi ble kjent med flest av de ansatte, for de blåhåra gamle amerikanske damene ble sinte på oss når de fikk høre at vi var fra Norge. Vi tok jo liv av både sel og hval.

Vi var i land i Colombia, i Costa Rica og her på en strand i Mexico.

Det mest dramatiske var nok da vi skulle sjekkes inn i USA da vi kom til Los Angeles etter 14 dager ombord. Det var ingen vanlig passasjerhavn, båten var tross alt kun innom for å slippe passasjerer av båten, slike som oss. Derfor var det rigga til et skur der alle pappirer og innsjekking skulle fåregå. Siden min søster og venninne skulle mønstre av, men skulle jobbe til dagen etter, da skipet skulle forlate kai og reise videre, måtte vi alle få godkjent at vi skulle inn i USA, måtte dette altså gjøres når tollopplegget var rigga.

Det varte og det rakk, men ingen søster dukka opp. Til slutt kom hun og ba oss komme oss ut og få sjekka oss gjennom tolla, for de fikk ikke forlate skipet før alle var sjekka, det var nemlig funnet narkotika ombord.

Vi kom oss ut, fikk sjekka oss gjennom tollkontrollen i siste øyeblikk, og kom ut på kaia. Der sto det masse kontainere, og en enslig buss. Vi skulle jo inn igjen og overnatte en natt til på båten siden vi skulle reise videre sammen med min søster og venninne dagen etter, så på en eller annen måte måtte vi få satt fra oss bagasjen på land. For å komme inn igjen på båten med bagasje var helt utenkelig slik situasjonen var der. Bussen som sto igjen på kaia skulle til flyplassen, så vi fant ut at vi reiser dit og setter fra oss bagasjen, der er det i alle fall oppbevaringsbokser tenkte vi. Som tenkt så gjort, men problemet dukka opp da vi skulle returnere fra flyplassen, ingen av oss hadde sjekka hva kaia het, eller hva adressa var der. Detektivarbeid, men med god hjelp av både bussjåfører og taxisjåfører fant vi igjen kaia ved den grønne brua til slutt.

Vi måtte bli godkjent av styrmannen ombord før vi fikk komme ombord igjen, men det ordna seg og dagen etter forlot vi skipet sammen med de to som mønstret av.

Nå gikk turen videre med fly, denne gangen til Seattle hvor min venninne og reisefølge hadde vært au pair. Her ble vi enige om at vi skulle leie bil, og nå gikk turen til Vancouver hvor det tilfeldigvis var Expo-utstilling.

En tur innom Vancouver Island ble det også før vi returnerte til Seattle, der vi fikk med oss 17. mai feiring før vi satte oss på flyet og starta på turen hjem.

Men vi fikk oss nok en overraskelse da vi kom til New York, der vi skulle bytte fly for siste etappe tilbake til Oslo. I kampens hete hadde noen kjørt en ombordstigningstrapp inn i ene vingen på flyet vårt, så det kunne ikke lette før det var reparert. Det medførte at vi fikk en ekstra hotellovernatting, og plass på flyet et døgn seinere. Rimelig slitene etter både masse inntrykk, endring av døgnrytme og så rett på jobb.

Men uansett masse gode minner.

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg