Fra fredag til lørdag arrangerte Buskerud bygdekvinnelag sitt årsmøte på Klækken hotell. Siden jeg fikk spørsmål om å stille til valg i fylkesstyret, så ønsket jeg å delta på årsmøtet, både for å høre hva de gjør på det nivået i organisasjonen, og ikke minst for å bli litt kjent med folk.
Jeg fikk haik med de to representantene fra lokallaget mitt, og siden jeg ikke sitter i styret lokalt var jeg ikke representant med stemmerett, men som observatør.
Den første jeg møtte på hotellet var representanten fra valgkomiteen som jeg kun hadde snakket med på telefon. Deretter ble jeg (alle) ønsket velkommen av det sittende styret, en gjeng iført sine flotteste bunader.
To ordførere, Ringerike og Hole, var også på plass og hilste til årsmøtet.
Så var det foredrag. Sidsel Sandelien, tidligere overingeniør i Statens veivesen hadde et fengende og informativt foredrag om sin karriere og hva hun hadde fått gjennomslag for i årenes løp.
Så var det pause til å få på seg finstasen og møte opp til litt underholdning før festmiddagen.
En gruppe fra kulturskolen som kalte seg Big Band Bullis, sørget for en musikalsk forrett.
Så var det over til festmiddag.
Etter en god natt søvn og en bedre frokost var det på´n igjen.
Først fikk vi høre litt om aktiviteten i de forskjellige lokallagene/sonene.
Så kom NBK leder Ellen
Og så var det over på årsmøtesakene med en generaldebatt med diskusjon om et par saker, som selvfølgelig inneholder valg.
Det sittende styret følger spent med
Og så til slutt ble de som gikk ut av styret behørig takket for innsatsen.
Veldig spennende dager, og nå starter en ny epoke i min pensjonisttilværelse med plass i fylkesstyret.
Endelig, nå har jeg vært nede for telling i ca 4 uker. Øreverk, bihulebetennelse, feber og ellers det som følger med en real forkjølelse eller var det influensa? Fortsatt dotter i øra, men de må da vel snart forsvinne, hjertesukk.
Men i dag var det onsdag og som vanlig UT på tur – Modum og Sigdal og i dag måtte jeg bare komme meg ut igjen.
Vi møttes på Moløkka i Bingen. Og her har det begynt å møte opp en del,
Det er ikke veldig langt hjemmefra og opp til bakken, men når en skal være med på en rundtur gjennom tre tettsteder på vei mot målet, ja da tar det tid. Men etter først å ha venta ca 45 minutter på at bussen skulle dukke opp og deretter sightseeing, så tok det oss nesten 1 1/2 time å komme fram.
Hopperne er i gang.
Og vi er i gang med jobben, for alle doene skal vaskes og etterfylles med papir osv.
Og det er en del slike flyttbare avtreder rundt på område.
Men litt mat må en jo ha, og “dugnadskantina” ble det servert både lappskaus, vafler og kaffe.
Mer info om RAW AIR i Vikersundbakken denne helga finnes her
Spør du meg så var nok ikke alt så mye bedre, men vi har en egen evne til å huske det som var positivt, derfor tror jeg vi ofte mener at alt var bedre før.
Men da jeg var litt over 4 1/2 år ble jeg syk, jeg hadde fryktelig vond i magen og legen ble etter hvert tilkaldt. Det resulterte i at jeg måtte på sykehus. Jeg ante jo ikke hva sykehus var, jeg hadde aldri vært der før, men jeg trodde det måtte være no veldig fint, for jeg fikk på meg min flotteste bunadjakke som mamma hadde sydd til meg. Så ble jeg tulla inn i et pledd og lagt i baksetet på en drosje, sammen med pappa.
På sykehuset ble jeg lagt på en benk og fikk ei maske over munn og nese, med beskjed om å telle. Det lukta redselsfullt, og jeg fikk følelsen av å bli kvalt, så jeg prøvde å holde pusten å telle inni meg, men da de lurte på om jeg ikke ville telle, så måtte jeg jo svare, og dermed var jeg borte. Jeg skulle operes for blindtarmbetennelse, og siden den sprakk, så måtte jeg ligge med rør.
Da jeg våkna igjen lå jeg i en seng på et rom hvor en sykesøster holdt på å vaske no instrumenter i en vask, og jeg var jo så tørst at jeg var helt desperat. Men jeg skulle selvfølgelig ikke drikke no, så uansett om jeg maste aldri så mye om å få vann i spyttebakken på nattbordet, så var det ingen respons. Til slutt ble nok sykesøsteren lei maset mitt, i alle fall fikk jeg en fuktig vaskeklut å suge på.
Det står for meg som noe av det beste jeg noen gang har kjent.
Det neste jeg husker var rommet jeg ble kjørt inn på, usikker på om det var 6 eller 8 mannsrom, for jeg husker bare 3 av de andre som lå der.
Den ene var en jente som var 1 år yngre enn meg, som hadde fått kokende vann over seg, den andre var en litt eldre jente som hadde brukket beinet og lå i strekk. Og så var det den snille voksne dama som hadde struma, og som het fru Skrabbelsrud.
Den gang fikk ikke foreldrene besøke barna sine på sykehuset, men heldigvis hadde jeg en barnepike som bodde på nabogården, hun fikk komme på besøk, og hun hadde med dukken min og hadde laget flere antrekk til den. En dag jeg våknet etter en blund lå det hårbørste og speil på nattbordet. Det var det bestefar som hadde vært innom med. Gjett om jeg var sint for at de ikke hadde vekt meg.
Men sidekameraten som hadde fått kokende vann over seg, fikk besøk av tanten sin, og av henne fikk hun et dukkesett med søplebrett og kost. Det resultert i at vi spiste pålegget på brødskiva men selve skiva smuldra vi opp på dyna og måtte koste opp etterpå, og selvfølgelig tømte vi søppelet på gulvet.
Jenta med brukket fot hadde masse Donaldblader, og de skulle jo vi små få låne, så de ble kasta over midtgangen (hun lå på motsatt side). Selvfølgelig havna det på gulvet, og da måtte fru Skrabbelsrud på banen og plukke opp.
Men for meg var nok oppholdet en traumatisk opplevelse, men ikke selve sykdommen og oppholdet, men den forbanna hodeputa som hele tiden fortalte om værmeldinger og fiskerimeldinger, jeg fikk informasjon om at det snødde på toppene, Jyskerev og Skagerak, og om mussa på stampen.
Og så spilte de susamarsjer stort sett hele tiden innimellom disse meldingene. Jeg forsto jo ikke at det var en radio som lå under puta som kunne slås av.
Jeg føler derfor at jeg har fått min porsjon med marsj, og kan egentlig ikke fordra å høre på det, ei heller spille det, det byr meg rett og slett litt i mot.
Da jeg kom hjem fra sykehuset etter ca 14 dager tror jeg, så husker jeg at jeg spurte mamma om hvorfor det bare snødde på toppene og ikke på hønene (naboen hadde både høner og en toppe).
Jeg tror vel det er bedre i dag når foreldrene kan få være med sine barn på sykehuset, det kan bli nok traumer og vonde tanker om en ikke har sine nærmeste med seg. Den dumme puta hadde jeg nok spurt mamma eller pappa om de kunne bytte, men med bare fremmede rundt meg ble det litt skummelt, og jeg trodde vel at det var slike puter på sykehus var.
5. mars feira Bingen bygdekvinnelag 70-årsjubileum. 10 av de totalt 15 medlemmene deltok i tillegg til at vi fikk besøk fra fylkesstyret.
Alle hadde med selg mat, noen hadde spekemat, andre fisk, eggerøre, salat, karbonader, potetsalat, aspic kabaret, kylling, ost, kjeks og selvfølgelig kake til kaffen.
Det var sang og opplesing og selvfølgelig mye trivelig prat.
Veldig fornøyd med kvelden, borsett fra at jeg måtte hive innpå smertestillende for å holde ut. Jeg skal ikke utbrodere hva denne forkjølelsen eller influenda, eller hva det nå er, plager meg med. Men føler meg langt fra bra ihvetfall.
Forrige innlegg var om Barbie garderoben jeg har pusla med i det siste. Men som dere så på et av bildene var det et plagg som ikke var ferdig. Det var denne brudekjolen.
Fikk besøk av to snupper som ville være på besøk hos bestemor et par dager i vinterferien. Siden jeg har vært aktiv med søm av Barbieklær i det siste, så har det gått med en del tid til å leike med dukkene.
Men ingen av disse dukkene høres ut som de er norske, for her går konversasjonen på engelsk.
Men de hadde med et par “barn” også, og de hadde jo ikke fått no nytt, så da måtte vi fikse litt til de også.
Men vi måtte ut en tur
selv om skiene fikk stå i ro ble det litt andre aktiviteter.
Men så ville de bake, men det var jo bare den største som hadde forkle, så da måtte vi selvfølgelig få laget et forkle før vi kunne sette i gang med no baking.
Alt klart til dagens gjøremål, nå skulle det bli boller.
Fikk lyst til å hente frem igjen et tidligere innlegg.
Var innom en blogg som analyserte vitser. Ok, noen har sikkert glede av det også, men skal ikke vitser bare være morsomt? Selvfølgelig er det noen som blir “hengt ut” for at det skal bli morsomt, men er ikke det politisk riktig det nå?
Jeg er født og oppvokst på landet og har dialekt, og er stolt av det. I mine yngre dager jobbet jeg på 018 opplysningen i Televerket, og der fikk jeg mange ganger spørsmål om hvor jeg kom fra. Jeg kommer fra en liten sidedal i Numedal som Lyngdal, men fant fort ut at Lyngdal forbandt folk med Lyngdal i Vest-Agder og Numedal ble forveksla med Lommedalen i Bærum. Løsningen ble derfor at jeg kom 3 mil fra Kongsberg. Noen forveksla også Kongsberg med Kongsvinger, men nok om det.
En av gangene jeg fikk spørsmål om hvor jeg kom fra, svarte jeg; “3 mil fra Kongsberg”, hvorpå det ble stille en god stund i andre enden. Så kom det. “Kongsberg? Men det er da lenge siden de lærte å prate der.”
En selvopplevd vits vil jeg si, og ja, den som kom med denne uttalelsen, mente han at de som ikke prater bymål er mindre begavet på grunn av at de “ikke har lært å prate”? Jeg bare undrer, og lurer på om det er politisk ukorrekt å synes at dette var en morsom hendelse som jeg forteller som en god historie.
