Hele tiden blir det snakket om å redde naturen, og at havet blir fylt opp av plast. Ja det stemmer, men hvorfor gjør vi da ingen ting med det?
En ting som har irritert meg i det siste er korkene på kartongene, både på melk og jus, og i tillegg har de nå festa korken til kartongen. Men hva er hensikten? Det blir vel ikke mindre plast av den grunn?
Ny symaskin er ikke alltid enkelt. Jeg skulle sy en herrebunad, og fant ut at det var på tide å investere i ny maskin med litt flere funksjoner enn på min gamle.
Jeg endte opp med en Bernina, en stor flott sak som etter hvert skulle vise seg å ikke være spesielt samarbeidsvillig.
Den bråkte, og den lagde “tugger” på sømmen. Jeg var ned til forhandler med maskinen, fikk den tilbake uten at de fant no feil, men den ble bare verre.
Det endte med at jeg fikk bytta, og fikk en ny maskin. Den var egentlig grei, men også den tugga tråden på starten om jeg ikke holdt i tråennene når jeg starta.
Men hvor lenge var Adam i Paradis?
Plutselig falt det av en bit gitt, og da låste foten seg, Jeg fikk ikke brukt løftemekanismen og måtte i beste fall løfte foten opp med fingrene for å få stoff under.
Så var det ny runde med reparasjon og venting på å få maskinen tilbake. Etter nesten 2 uker fikk jeg maskinen tilbake og da skulle den være reparert. Jeg sydde med den 1 1/2 dag, og så ville ikke løftespaken funke igjen. Denne gangen fikk jeg heva kjøpet, jeg fikk pengene tilbake, men kjøreutgifter, tapt tid, ergrelser og en bunad som ventet på å bli ferdig ga kun frustrasjon i bøtter og spann.
Det sier seg vel selv at jeg ikke vil anbefale noen å kjøpe Bernina etter dette.
Ikke så merkelig at jeg ikke har skrevet blogg. Her har det tatt helt av med veskesøm. Mesteparten er gamle gardiner, skjorter, olabukser, jakker og andre rester.
Noen andre småting har det også blitt.
Men frem mot 17. mai blir det bunadsøm som står på timeplanen.
Mye skjer om dagen, og tiden til å skrive blogg har så absolutt blitt nedprioritert. Men nå tenkte jeg å skrive et innlegg igjen. Denne gangen om redesign.
Vi hadde loppemarked i korpset, og da ble det jo en god del å rydde opp etter at dørene stengte. Siden jeg var medansvarlig for klesavdelingen, og jeg har litt vanskelig for å kaste ting som kan brukes. Ja da ble det en sekk med diverse som havna i bilen hjem.
Det var noen gamle olabukser, løpere og ikke minst gardinlengder. Så nå har det blitt flere nye vesker her. Den første lagde jeg av en løper og no bomullsstoff til for.
Den neste var også en løper, og her har jeg også brukt av det svarte bomullstoffet.
Så tok jeg en av de gamle olabuksene og rester av en kjole til for.
og den siste jeg har laget er gamle gardiner, både på yttersida og til for.
Selvfølgelig har jeg brukt noen glidelåser, viselin og bånd, men det meste er ting jeg har hatt liggende. Alle veskene har innerlomme med glidelås nemlig.
Om noen vil prøve, så finnes det mange tips og veiledninger på YouTube.
Men nå blir det nok mer bunadsøm fremover. Jeg har nemlig investert i ny symaskin.
Siden jeg la ut noe på sida mi her. Det tyder på at pensjonister bare blir travlere og travlere, eller kanskje vi bruker så mye lenger tid på det vi gjør?
Skulle jo egentlig tro at en hadde bedre tid når pandemien herja og ingen kunne ut og leva livet, men sånn har det tydeligvis ikke vært for meg. Det er om å gjøre å utnytte tiden best mulig, så jeg abonnerer på storytel og hører lydbøker mens jeg syr, strikker, kjører vedmaskin eller kjører bil, og de siste bøkene jeg har hørt på er Erika Fatland, Sovjetistan og Grensen i tillegg til Min krig med Putin av Bill Browder.
Et lite innblikk i den verden som nå går til krig mot naboland, men som absolutt ikke er første. Det er vel en besettelse av å ønske seg mer makt, men hva er vitsen med det? Er det et ønske om å ha flest mulig å “tråkke på”?
Jeg er i alle fall glad jeg ikke skjønner hva som skjer i hodet på Putin, for hadde jeg det, ja så hadde jeg vel vært like forrykt selv. Når hele verden mener du har gjort en gedigen tabbe ved å angripe, da har du vel levd i en eventyrverden litt for lenge.
Etter å ha lest (hørt på) Minkrig med Putin, sitter jeg igjen med en ekkel følelse. Er det så lett å få mennesker til å bryte alle lover og regler ved bruk av penger (korupsjon)? Men det er det tydeligvis. Hadde du og jeg latt oss friste av no lignende?
I jobben som it-ansvalig fikk jeg en gang tilbud om å bli med på ski-arrangement i utlandet, fra en leverandør av datatjenester vi brukte. Jeg takka nei, men sa jeg heller ville ha kostnaden til turen trukket fra på regninga for den avtalen vi hadde.
Det kan jeg jo angre på i dag, med tanke på den behandlinga jeg fikk før jeg slutta, men det er en annen historie.
Ja for nå har jeg faktisk blitt skikkelig pensjonist og kan kjøre på honørbilett.
Det sies at pensjonister er de som har det aller travlest. Ja kanskje det? Jeg har i alle fall ikke hatt tid til å kjede meg i de 5 åra jeg har levd som førtidspensjonist. Selv om det har vært korona og lite sosialt å være med på så har jammen tiden gått det siste året også.
Det aller beste med å være pensjonist er jo at en kan gjøre akkurat det en har lyst til, og med motto om at jeg ikke veit hva jeg kan før jeg har prøvd, ja så har jeg tatt på meg noen oppdrag med bunadsaker, litt reparasjoner og litt nytt. Bytting av linninger på skjorter som har blitt for korte, bytte rygg og for i en vest, samt sette i knapper i en herrebunad og nye stakker og liv. Jeg har hekla seler til Flesbergstakken og strikka et par strømper til en Sigdal herrebunad jeg skal sy seinere.
Jeg har vært i vedaskogen med motorsag, kjørt vedmaskin og fylt opp 1000 litere med ved, jeg har bistått med å rydde plass til å sette opp skigard, jeg har vært med å legge drenering langs jordet, vært med på å sette opp forskaling. Jeg har prøvd meg med perler og jeg har strikka en hel del.
Jeg er med i bygdekvinnelaget, og har to år bak meg som styremedlem og web-ansvarlig i tidligere fylke, nå distriktsstyret i Buskerud. Siste året har det som alle andre steder vært ganske lite aktivitet i frivillige organisasjoner, men vi har etter hvert blitt ganske gode på digitale møter. Årets årsmøte ble derfor gjennomført på Zoom, og der ble jeg valgt til ny leder. Jeg har frem til påske sørga for at de to minste barnebarna kom seg på skolebussen om morran, jeg har gått turer med vennegjengen og jeg har vært litt innom slektsgranskinga. Men å skrive blogg har det ikke blitt så veldig mye av.
Vi har så vidt vært i gang med korpsøving og spilling i vår. 17. mai i øs pøs regnvær,
men nå har sommeren kommet, og vi hadde sommeravslutning med en liten utekonsert i går.
Sommer, ja det betyr sommerjobb, og jeg har fått jobb som seterbudeie i år også. Snart reiser jeg opp til Grøset seter, til dyra og forhåpentligvis alle besøkende som kommer for å oppleve seteratmosfæren og spise en god porsjon kortreist rømmegrøt. Der blir kuene melket, melka blir separert, fløten blir syrna til rømme og rømmen blir brukt til å lage rømmegrøt eller kinna til smør, og det kan nytes på stedet. Du er hjertelig velkommen.
Men først skal mamma og jeg en tur på besøk til søster mi i Lillesand.
Før jeg starta min pensjonisttilværelse hadde jeg selvfølgelig et yrkesaktivt liv. Og jeg fant igjen en liten artighet da jeg så i no gamle album, for på slutten av 1980 gikk jeg på Kongsberg Ingeniørhøgskole (KIH) på et spesialopplegg som dengang Televerket hadde lagt opp.
Jeg hadde fått meg jobb i resepsjonen på Televerkets EDB-tjeneste (TET), men hadde allerede da jeg jobba på 018 hørt om at det gikk en gjeng fra Televerket på et opplegg på KIH, så da jeg kom til TET, huka jeg tak i opplæringslederen og stilte noen spørsmål om dette opplegget.
Jo jeg måtte selvfølgelig søke, men fikk vel litt følelsen av at jeg som jobba i resepsjonen hadde vel ikke no særlig der å gjøre.
Men jeg søkte og siden det denne gangen skulle være ren kvinneklasse for å øke kvinneandelen i EDB-miljøet, så ble alle søkerne invitert til å delta på opptaksprøven.
Det var min mulighet. Testen besto av “norsk stil”, vi skulle skrive om et tema, så fikk vi en A4-side med engelsk tekst som skulle oversettes til norsk og så var det hovedoppgaven som besto av en logisk test.
Jeg klarte kravene.
Men av de som tok testen var det kun litt mindre enn halvparten som klarte den, og det var et par for få til å fylle de 20 plassene som var kjøpt på KIH. Dessuten var det et par av de som hadde greid det som trakk seg, så dermed ble det satt i gang en offensiv for å skaffe flere deltakere.
I resepsjonen jobba jeg sammen med ei som hadde begynt litt før meg, og som jeg lurte på om ikke skulle melde seg til å ta opptaksprøven. Da det ble spørsmål om hva den logiske testen gikk ut på, sa jeg at jeg sammenligna den med en litt vrien strikkeoppskrift. Og siden min kollega var god på strikking var jeg rimelig sikker på at hun ville fikse biffen.
Men min sammenligning med strikking hadde kommet opplæringslederen for øre, så en dag jeg havna ved samme bord som han i kantina, ser han strengt på meg og sier. “Å sammenligne den opptaksprøva med strikkeoppskrift er en hån mot den akademiske stand”.
“Det er sikkert fordi du ikke kan strikke”, svarte jeg.
Min kollega klarte prøva og vi starta begge på skolebenken.
Et av fagene var selvfølgelig programering, og vi forsto ganske raskt at den logiske testen var en test på tankegang og logikk ved programering. Men siden jeg hadde kobla det opp mot strikking så fikk jeg med meg ei i klassen som jeg delte hybel med, så vi satte oss ned og skreiv et lite program.
Programmet fikk min kollega som utfordring for å løse, og resultatet ble dette.
Og en slik fikk opplæringslederen overrakt som bevis.
