I år har jeg fått budeiejobb på nok en seter, denne ganger med kuer. Grøset seter ligger i Sigdal kommune, nærmere bestemt nedre Eggedal, bak Andersnatten (kjent fra TH. Kittelsens malerier).
Kuene går med kalvene så det meste av melka forsyner kalvene seg med, men ei ku har ikke kalv og må derfor melkes 2 ganger om dagen.
Det er Kose, og ho har mange liter melk hvert stell.
Men så var 2 av kuene og kalvene deres borte, de kom ikke hjem med de andre. Da er det greit å ha sporing, om det bare er mobilsignaler der kuene ferdes da.
Vertskapet hadde funnet de, de hadde nemlig fått selskap av noen foringsdyr som beitet i området, og synes tydeligvis det bar bedre selskap enn resten av deres eget følge. Jeg gikk i møte med de og da måtte jeg bare ta et bilde av Andersnatten fra baksida.
Etterhvert kom vi alle opp igjen til setra.
Og hele gjengen var igjen samla.
Melka blir separert, det blir til fløte og deretter til rømme.
Som igjen blir til rømmegrøt
eller svele/lapper med rømme og syltetøy på
Her har jeg kokt opp rabarbra og jordbær som kan brukes på svelene.
Vertskapet har også kokt prim som de selger.
Litt særbehandling fikk budeia da vertskapet kom med grilla egenfisket ørret. Mmmmmmm, nydelig.
Men nye oppgaver venter. Her lages det deig til lefsekling. Og her blir det brukt både av rømmen og fløten
Etter ei natt i denne bollen blir det laget emner
Men på lefsene skal det jo være smør
og å kinne smør er tungt, så vi måtte bytte litt på å sveive.
Men så etter vask var det blitt skikkelig setersmør.
Så var det lefsebaksten, og her skal gode kroker krøkes
Stolt bestemor, første leiven ble jo kjempefin
Minstejenta var ikke dårligere
Ho fikk også en kjempefin leiv, nesten helt aleine.
Her blir lefsene smurt med det gode ferske smøret.
Men med denne hilsenen på telefonen på morran så måtte jo dagen bli bra.
Det starta med en kjøretur, langt innover i skogen.
Etter at bilen ble parkert starta vi på apostlenes hester
Det starta ganske så bedagelig med grusvei og flatt tereng
Men så kom vi på stien, og mange steder måtte vi leite oss frem til disse blåmerkene for å vite hvor vi skulle, stien var ikke like lett å finne hele veien.
Men at det var bratt er det ingen tvil om
Etter hvert fikk vi noen glimt av utsikten
Og rett ved stien fant vi en masse multblomster
Men etter ca 270 høydemeter var vi oppe og kunne se utover mot Eikeren
mot Skrim og Knuten
eller oppover mot Sigdal
Mot Flesberg og Blefjell
Her var vi.
her var det dekning på telefon, så det ble sendt både snapp og meldinger
Så var den flotte utsikten gode minner, og vi prøvde å finne blåmerkene nedover igjen.
Dette skaugtrollet møtte vi på vår vei
En sjeggete gammel mann hadde vokst inn i treet
Flere steder var det en smule vått
Men det setter nok denne lille krabaten pris på
Nede igjen ser vi oss tilbake
Helt der oppe var vi
En påfugel møtte vi også på turen
Og før vi satte oss i bilen og tok fatt på hjemveien ble det en liten rast på lånte stoler.
En liten tur midt inne på Holtefjell
og det beste med turen, dusjen og sofaen etterpå…..
Ja det blei en fantastisk feiring over 2 dager, sånn er det når en kan gjøre som en vil.
Supertrivelig med besøk av “jentegjengen” og gjengen på gården på dagen i går og et vennepar på kvelden. Kunne ikke blitt bedre feiring.
Og så i dag ble det en utrolig flott tur på Tekslehøgget
Starten går…..
Skilt viser vei til stien
Her går det oppover, og det ble ganske mange pauser for å få tilbake puste.
Påfyll av væske var også påkrevet.
Test av fotoappparatet på telefonen (Iphone 11), ganske fornøyd med det.
Det er bratt, og det var varmt, men vi kom opp etter litt i overkant av en time.
Det er nesten som å stå på verdens tak når en kan snu seg 360 grader og ha utsikt alle veier.
Deilig med en pust i bakken med niste.
Og turen ble behørig dokumentert med bilder i øst og vest.
For en utsikt
Tar omgivelsene i øyesyn
Og her er hele gjengen
Flotte bilder, men virkeligheten er enda bedre.
Selvfølgelig måtte vi dokumenter at vi hadde vært der.
Vel gjennomført tur og da hadde vi vel fortjent en tallerken med suppe
og kaffe på terassen.
En fantastisk dag i supergodt selskap, og til deg som ikke har vært på Tekslehøgget – til deg vil jeg bare si at du har gått glipp av en kjempeflott opplevelse, det var alle i dagens turgjeng enige om.
Det ble innført restriksjoner, frivillige aktiviteter ble stengt, vi fikk ikke lov å komme på besøk, beboerne fikk ikke lov å reise på besøk, og nå har dette blitt en enorm belastning. Mamma vil ikke lenger bo i omsorgsboligen, hun blir deprimert av å være så mye aleine og det som starta så bra med sosialt samvær og innhold i hverdagen, har etter hvert blitt en sann plage. Hun ringer og vil flytte hjem, hun er sint og klager over at alle de andre har reist hjem, så hun har blitt igjen aleine der.
I tillegg til at det er restriksjoner i forbindelse med korona så er også innsparingstiltakene iverksatt. Hvem sparer på dette? De må nå spise hver for seg, de skal handle selv, noe mamma ikke er i stand til, så det er etablert en ordning med Kiwi-kort som de kan handle på. Dette må hjemmehjelpen bistå med. Middagen er det laget ordning med at de får fra kjøkkenet, men det er ikke kommet noe tilbud om ulike størrelser på porsjonene. En liten vever gammel dame spiser nok langt fra like mye som en mann. Hadde det ikke vært bedre med tilbud om små og store porsjoner?
Brødmat skal de altså holde seg med selv, men når det blir satt inn 3000 kroner på kortet og det en måned senere blir gitt beskjed om at det er på tide å fylle på, da blir jeg veldig i tvil om hvor mye den gamle dama klarer å spise av brødmat i løpet av en måned. Om det stemmer så må det være mye som blir kasta, og det er vel ikke det vi skal oppfordre til?
Hvorfor går det ikke an å ha felles innkjøp og felles matservering for alle som ønsker det? Jeg kan ikke forstå at kjøkkenet skulle ha så store problemer med å sørge for mat til noen flere enn de allerede gjør på sykehjemmet. Det vil jo bety at det blir mulighet for mye mer variert kosthold, spesielt i brødveien. Hva med de ærnæringsmessige forholdene i det her?
Det blir vel å sette ting litt på spissen, men er det bedre å dø av kjedsomhet og dårlig kosthold enn av korona?
Siden ingen får komme på besøk, så har heller ikke familien noen mulighet for å sjekke hvordan ting forholder seg inne hos mamma nå for tiden, vi er prisgitt de som jobber der, og jeg tror de har mer enn nok å gjøre fra før, ikke minst i disse restriksjonstider, enn at vi skal kunne forlange at de har den fulle og hele oversikten.
Det å iverksette slike såkalte sparetiltak som er gjort nå, er helt forkastelig og burde ikke skjedd før det hadde fått en mye bedre behandling. Det har heller ikke vært tatt opp med legene fikk jeg vite, da jeg forhørte meg på legekontoret.
Er det andre løsninger det burde være mulig å gjennomføre?
Jeg kunne tenke meg å be økonomikontoret lage en oversikt over hvor mye det koster å drifte omsorgboligene før og etter omlegging. At det er et regnestykke som gir no gevinst har jeg vanskelig for å forstå. Når hjemmehjelpene skal inn og hjelpe hver enkelt i forbindelse med mat, istedet for at det blir gjort på ett sted. Og hva med husleie? Er det riktig at det skal betales for onsorgsbolig når tilbudet blir det samme som hjemmeboende?