Palmesøndag er dagen for Holmvassløpet fra Haglebu til Tempelseter, en distanse på 25 km. Jeg har gått løpt sammen med Mari en gang tidligere, nemlig i 2015 og den gang lovet jeg meg selv at om jeg skulle gå en gang til så skulle jeg ta heisen opp slalombakken.
Så denne gangen hoppa vi over ganske mange høydemeter ved å få skyss nesten til toppen av slalombakken.
Vi fikk dessuten med en motivator i år, nemlig barnebarnet mitt.
Etter å ha vært plaga med både forkjølelse, øreverk, bihulebetennelse og tette ører i ca 5 uker, så var vel ikke formen helt den rette for å legge ut på en slik tur, men jeg dro meg nå fremover litt etter litt.
Det ble flere stopp og hvilepauser underveis, men hva gjør vel det når det er skyfri himmel og knallfint føre.
Jo det er vel alle bakkene opp og ned, de bratteste ble forsert uten ski på beina både opp og ned for min del.
Og selvfølgelig måtte vi ha matpause med niste og no varmt på termosen.
I en av utforbakkene klarte jeg å gå skikkelig på rattata, så jeg regner med at jeg kan få malerens fargekart på ene skinka etter hvert, men likevel var det noen som flagga for oss langt inne på fjellet.
Når vi nådde det skiltet her så var det lite sprut i både armer og bein for min del.
Så her var hver meter mer slit enn fornøyelse. Men vi kom stadig nærmere mål.
Og omsider var målet nådd, det ble både Diplom og merke.
Og så kunne vi finne plass på bussen tilbake til Haglebu.
Føler ikke for å ta turen på nytt enda en gang, mulig jeg bør se om jeg kan finne et løp med en trase med litt mindre opp- og ned-bakker om jeg skal ut på slik utskeielse igjen.
Så da er det bare å si takk for turen, kjempefint med et barnebarn som både bar nistesekken og heia på bestemor så ho kom helt i mål.