Når en tar en liten runde rundt på blogginnlegg så er det vel ganske tydelig at mange bruker bloggen til egenterapi. Ja, skriving er god terapi, og jeg har selv benytta meg av teknikken når jeg har følt behovet for det. Livet er ikke bare en dans på roser, for roser har som kjent torner. Det betyr at de aller fleste av oss er nedom kjelleren i kortere eller lengre perioder. Jeg har brukt dagbøker som terapi, og det har funka bra, men selvfølgelig hender det at en må ty til noen samtaler med fagfolk for å komme ut av det også.
Første dagboka mi er innledet med følgende tekst, og jammen har det blitt noen opp gjennom årene.
Etter at jeg starta bloggen har jeg faktisk ikke skrevet dagbok. En av grunnene er nok at min nye tilværelse som pensjonist har føltes så utrolig bra. Men jeg føler nok at jeg er litt tilbakeholden med å utfolde meg i samme grad her på bloggen, sammenligna med en privat dagbok, så om behovet dukker opp igjen så tyr jeg nok til boka…..
av og til gjer det seg å skrive seg ut av dårleg humør:-)Meir personlege ting treng bok:-)
ann sissel: Helt enig 🙂
Det er nok klokt. Samtidig er det godt å dele…… men det involverer jo gjerne andre mennesker også!:)
karidansen: Helt klart, det er et dilemma, det er ikke så lett å unngå at det er andre involvert.