selv om hun nok gikk rundt i den villfarelsen en periode av sitt liv. Nå ja, å redde verden var vel muligens å ta litt hard i. Etter et havarert ekteskap, og litt luft under vingene,  møtte hun i alle fall en type hun var overbevist om at hun skulle redde. Men hun hadde selvfølgelig ikke god nok innsikt i sitt eget liv, til at hun forsto at dette var et mye større feiltrinn enn sist. Hun trodde selvfølgelig det var den store kjærligheten som hadde kommet ( i alle fall var hun angrepet av sterk forelskelse). Og hvem har ikke hørt om at kjærlighet gjør blind? Hun har nok etter hvert fått litt mer livserfaring og utvida synet på eget liv en del, så nå kan hun si at alt bare var en kjempestor vrangforestilling.

Det hun nå i ettertid ser, er at det hun trodde var kjærlighet, ligner mye mer på et inderlig ønske om å få en fortapt sjel inn i varmen, for å leve et “normalt liv”. Men når vedkommende både er spillegal og psykopat, ja da skal det nok andre krefter til enn en enkel skjel fra landet, som ikke kjenner seg selv godt nok til å tolke egne følelser engang, for å få fyren til å bli et “normalt menneske”. 

Når hun omsider har kommet seg ut av et slikt forhold ville det være naturlig å tro at “brent barn skyr ilden”, men nei da. En alkoholiker og en psykisk ustabil må også prøves før hun endelig innser at det ikke er mulig å forandre på andre mennesker.

Men til slutt forstår hun at gjensidig respekt og tillit er sentrale begreper i et forhold. Hun må akseptere sin livsledsager slik han er, uten å prøve å gjøre han om til den perfekte mannen hun ønsker seg. Det er selvfølgelig lettere når hun omsider møter en som er i stand til å stå på egne bein, som ikke i utgangspunktet vekker hennes trang til å forandre noe.