Jeg lurer ofte på hva disse “gale” menneskene som gjør alle de forferdelige tingene, hva tenker de på, ja hvordan tenker de, som kan få seg til å gjøre slikt mot andre?

De siste nyhetsoppslagene nå er jo terroren i Stockholm, og bombesaken i Oslo. Hva er det som rører seg i hodet på de som gjør dette?

Og det er andre som også foretar seg helt grufulle handlinger, i skjul, og som gjentar det gang etter gang. 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Min konklusjon er at jeg er hoppende glad for at jeg IKKE forstår hva og hvordan de tenker, for da ville jeg vel vært en av dem selv.

Datteren til ei venninne har vært utsatt for overgrep, og det å være offer  og pårørende i en slik situasjon, ja det ser jeg på som det verste mareritt. Denne historien er blitt brukt for å opplyse oss og samfunnet om hva som kan skje i nærmiljøet vårt. Den er brukt for å endre holdninger hos helsepersonell og andre instanser som kan ha en positiv innvirkning på at slike saker blir, både oppdaget, men også får en rettferdig behandling og dom. 

I nyhetsinnslaget på TV2 blir min venninne intervjuet. I ettertid har hun også vært med å holdt foredrag, snakket med tilhørere i ulike sammenhenger for å belyse hvilke hindringer og vanskeligheter som har vært en del av hennes tilværelse etter at hun fikk meldingen som snudde opp ned på hele tilværelsen. Jeg føler vel også at dette har vært en form for terapi for henne selv, det å kunne prate om hva som har skjedd, få bearbeida det og ikke minst få respons fra andre på at det er ønske om å bedre instansene som er involvert i forhør og etterforskning i slike saker. Hun vil gjerne bidra til at andre får en bedre og mer rettferdig behandling og dom enn hun føler har vært vanlig i disse sakene til nå.

Det er lett å bli frustrert over ting når en sitter og tenker på hva dette medfører for offeret og dens nærmeste. i 2015 var det 117 personer som ble dømt for overgrep mot barn under 16 år. 94 personer er dømt for voldtekt, og det er jo bare de som er oppdaget og dømt. Hvor mange lider ikke i det skjulte som aldri blir oppdaget? 

Det er helt greit at vi er sjokkerte og synes det er helt forferdelig med terror som skjer rundt om i verden, men hva med den terroren som blir påført helt uskyldige barn og ikke minst utviklingshemmede barn, som i denne historien. Da skjer ikke overgrepet bare en gang, men det er ofte noe som blir gjentatt og gjentatt, der offeret er det samme hele tiden. Tenk å måtte leve med det for resten av livet. 

Og så har vi de pårørende som også blir offer når tingene blir oppdaget. All skyldfølelse over ikke å ha forstått og oppdaget. Det skal en sterk rygg for å børe slikt. 

Redd barna har også bidratt til å sette søkelyset på denne historien